Min vei · Spire

Days passing…

Det har vært hardt den siste uka. Det er så rart dette, hvordan jeg går fra å ha kontroll en dag, til å falle helt ut en annen. Jeg har vært så langt nede igjen, følt at jeg ikke fortjener noe, ikke fortjener lys, glede, venner – å leve. De mørkeste øyeblikkene skremmer meg så enormt. Jeg er redd for å miste taket, miste meg selv, at det skal gå for langt.

Jeg vet at mange opplever det man kaller angst for angsten – at man er redd for å få et panikkanfall eller oppleve angst igjen. Jeg opplever en del angst for depresjonen min, og jobber med ulike måter å takle det på. Jeg er så redd for å gjøre noe «feil», noe som kan trigge depresjonen, for jeg er så redd for smerten og alt det vonde som kommer når jeg går så langt ned. Det er så forferdelig og jeg er så redd for å havne der igjen. Jeg jobber med å snu tankegangen fra det svart-hvite at noe er riktig og noe er feil å gjøre, til et mer nyansert bilde. Det er ikke nødvendigvis en riktig ting å spise til frokost, eller et riktig tidspunkt å stå opp på. Men en ting som svekkes under en depresjon, og som jeg har kjent utrolig mye på siste uka, er evnen til å ta valg. Det føles som om alle valg er på-liv-og-død-avgjørelser, og dagene blir vanskelige å gjennomføre. Jeg jobber og jobber med dette, men det tar tid. Og det er det som er så enormt frustrerende med dette!

Tiden går og ting tar så mye lenger tid enn jeg skulle ønske.

dark

Selv når jeg har en god uke og hodet mitt er et ok sted å være, så kjenner jeg at kroppen henger etter. Jeg kan glede meg til å møte venninner, men når jeg sitter på kafeen blir jeg overveldet av alle lydene og bevegelsene, og klarer ikke å henge med i samtalene. Det er så frustrerende når jeg har jobbet så hardt for å få hodet på plass, også holder det likevel ikke. Psykiateren min sier at det er naturlig at kroppen og hodet er sensitiv en periode, jeg tar på en måte inn all informasjon av det som skjer rundt meg i stedet for å avgrense det slik man naturlig gjør, og det blir da veldig mye på en gang. Det er bare så enormt frustrerende. Når skal det bli bedre? Jeg ønsker å leve livet mitt. Å være lykkelig og tilbringe tid sammen med gode venner. Jobbe for å oppnå ting her i livet.

I stedet flyr dagene og alt jeg gjør er å kjempe meg gjennom en og en dag. Time for time. Hva skal jeg spise nå? Kan jeg gjøre det? Orker jeg å gå på butikken? Blir det for mye å møte noen i dag? Hvor lenge kan jeg være med noen før det blir for mye?

Hvorfor kan jeg ikke bare fungere som en vanlig person?

Jeg er så lei. Jeg savner friske meg så mye.

Jeg savner å føle at jeg kan leve. Nå er det som om livet står på pause – jeg lever i sakte film i min egen boble, mens alle andres suser forbi i vanlig tempo utenfor. Jeg ønsker å være en del av det, men klarer det ikke. Ikke enda. Og det gjør så vondt. Savnet er så stort.

onthemove

depress

Jeg vil bare leve igjen. Leve fullt ut. 

Min vei

– WEEKEND –

Har vært litt dystert her på bloggen de siste dagene, sånn er det jo noen ganger med en depresjon og jeg ønsker å vise frem virkeligheten. Heldigvis er jeg på vei oppover og har også gode dager!

I kveld skal jeg kose meg med gode venninner, vi skal spise ute på Rent Mel (økologisk! ♥) og på Stand Up Show på Latter, så jeg gleder meg veldig! Har aldri vært på Rent Mel så krysser fingrene for at det blir bra, da jeg er en all-in øko fan (hehe).

Min null-alkohol-plan røk dessverre tidligere denne uken når jeg hadde besøk to døgn av to gamle venner fra Australia. Hadde glemt bort at de skulle komme når jeg satte meg det målet og spesielt på tirsdagen når de hadde mange norske venner (av dem) på besøk i min leilighet så var det fint å kunne kose meg med litt vin. Jeg er vanligvis veldig utadvendt men så mange ukjente i min leilighet var ikke det beste for meg akkurat nå. Jeg reagerer fortsatt en del på lyder og blir veldig «stresset» når det skjer mye rundt meg, og da kan alkoholen roe ned alle inntrykkene litt. Det føles som en liten trygghet akkurat nå hvor jeg er så super-reaktiv til alt rundt meg og reagerer så fysisk på det som skjer. Jeg føler meg ikke nødvendigvis stresset i hodet, men kjenner at hele kroppen pumper seg opp som om den gjør seg klar til kamp. Så, nå som målet har røket uansett, tenker jeg å ta noen glass vin i kveld også. Jeg er heller veldig nøye på å begrense det (tenker maks tre glass) og har en klar planen for dagen etter. Så dette skal gå bra, dette skal jeg klare! Gleder meg veldig til i kveld.

Håper dere får en flott helg, og setter av litt tid til dere selv! ♥

xoxo, Moni

Depresjon · Min vei

Rollercoaster

Minner om at jeg skriver ut fra mitt ståsted, og at dette ikke nødvendigvis er representativt for alle som sliter
med depresjoner.

rollercoaster-life

Å bli frisk fra en depresjon kan noen ganger føles som en enorm emosjonell berg- og dalbane. Når man er midt inne i en alvorlig depresjon, er det bare mørke, apati, ensomhet, smerte. Når man begynner å bli friskere endrer dette heldigvis seg, og man får øyeblikk som sakte men sikkert gir gode følelser. Dette er en gradvis prosess og det tar ofte tid. Lenger tid enn man skulle ønske.

Selv om dette er laaangt bedre enn å være på de verste stedene, kan det også være enormt slitsomt fordi det er så uforutsigbart. Det er skummelt, man vet aldri hvordan man kommer til å reagere på ting, når følelsene kommer til å ta overhånd, eller hvordan den neste dagen/timen blir. Dette har vært min verste depresjon noensinne. Og jeg kjenner mye på at er det en ting jeg er redd for, så er det å bli verre igjen.

Jeg er kjemperedd for å gå så langt ned igjen som jeg har vært på mitt verste. Jeg fikk ikke i meg mat, kom meg ikke ut av senga, fungerte ikke i det hele tatt. Det var helt forferdelig vondt, og ikke minst følte jeg på ønsker som ikke egentlig er mine.

rollercoasteer

Nå som jeg er på vei opp har jeg gode dager, gode øyeblikk, timer hvor jeg har lyst til ting og kjenner at livet kan være fint. Da er det desto vondere og mer sårt når jeg plutselig ikke er der lenger, men våkner opp og kjenner at denne dagen ønsker jeg meg ikke. Denne dagen orker jeg ikke.

Jeg har lært de siste dagene – på nytt – at jeg må passe veldig på hvor mye jeg gjør. Så fort det blir litt for mye, så går jeg veldig langt ned. Jeg blir så enormt sliten. Det å lage mat – eller i det hele tatt bestemme seg for hva jeg skal spise – blir for stort og uoverkommelig. Og da blir en vanlig dag ekstremt vanskelig å få til. Jeg kan sitte å vri meg i hendene og riste fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg skal spise til frokost, eller for hva jeg skal gjøre.

sheets

I dag går det bedre. Jeg har dusjet, spist frokost, drikker kaffe.
Ser ut av vinduet og tenker at jeg har lyst til å leve. At jeg har lyst til å ha det bra.
Og er så enormt takknemlig for at disse dagene også finnes nå,
disse dagene hvor jeg er litt mer meg selv.

Takk, takk, takk ♥

Depresjon

Ikke i dag

Hei bloggen..

I dag er en vanskelig dag. Det har vært tøft i det siste. Jeg prøver å bygge opp livet mitt igjen, å komme meg ut av denne depresjonen, men det er så hardt. Det føles så håpløst, og jeg er ikke sikker på om det er verdt det, om livet er verdt det. Dagene hvor jeg føler det sånn er så vanskelige. En del av meg vet at det er depresjonen som har tatt over, depresjonen som snakker. Men det føles som den eneste sannheten.

Det å gjøre ting føles uoverkommelig. Jeg har fått til en del. Stått opp, spist frokost, laget meg kaffe. Likevel er alt jeg klarer å se ut av vinduet å kjenne på at jeg orker ikke dette mer. Dette med å leve er så vanskelig. Så vondt. En del av meg vil bare at jeg skal få slippe. Og den delen skremmer meg så enormt, jeg er så redd for den delen. Så redd for at den skal ta over enda mer. For når den delen kommer til overflaten, så mister jeg meg selv. Det er som om alle håp, drømmer, ønsker forsvinner, og alt som er igjen er smerte. Og et ønske om å slippe.

darkclouds

Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Jeg savner så enormt å ville noe. Hva som helst. Jeg vil være frisk. Samtidig vil jeg slippe. Det er en konstant drakamp og det føles ut som jeg må sloss med dette for resten av mitt liv. Det er derfor alt kjennes så håpløst. For hvem vil vel leve sånn her?

Jeg vet at man kan bli frisk. At man kan bli bedre. Jeg prøver å holde på det med alt jeg har. Jeg kan ikke synke lenger ned nå, jeg orker det ikke. Det blir for vondt, og mine egne følelser skremmer meg. Jeg er livredd for den jeg blir når jeg selv forsvinner. Jeg vil ikke tape denne kampen.

Jeg kan ikke tape denne kampen.

Hjerneføde · Tabu

Tanker om antidepressiva

Det er mange usannheter der ute om depresjon, og ideen om at folk bare tar «lykkepiller» i stedet for å jobbe med seg selv dukker stadig opp i kronikker og ikke minst kommentarfelt (!). Jeg vil først understreke at jeg bare kan snakke for meg selv, ut fra min erfaring – men min erfaring er også at jeg ikke er alene i å gå gjennom det jeg har gått gjennom, det jeg fortsatt går gjennom.

Antidepressiva handler ikke om en quick fix. Antidepressiva handler ikke om at folk ikke gidder å gjøre jobben selv. Antidepressiva er tabletter som påvirker kjemien i hjernen vår, og kjemien i hjernen er med på å styre mye i kroppen vår, blant annet hvordan vi føler oss og hvordan vi tenker. Dette er fakta.

dep.jpg

For meg har antidepressiva vært en livbøye. Man svømmer og svømmer, jobber så hardt man kan for å komme frem, men det er ikke land i sikte. Man trenger hjelp. Depresjon er en sykdom, med reelle fysiske og psykiske endringer – det er ikke at man bare er «litt nedfor». De vonde tankene er ikke bare årsak, men også symptomer, på det som skjer. Når man sliter, prøver man som best man kan å stilne disse vonde tankene, å argumentere mot dem, å snu dem. Men det er vanskelig, utmattende. Å kjempe mot mitt eget hode er den tøffeste, vondeste kampen jeg noensinne har vært gjennom. Det er helt forferdelig. Man kjemper, kjemper, kjemper, men dagene blir en endeløs rekke av kamper, og man blir utslitt, motløs, mister håper og troen. Det blir ikke tid, mulighet, rom for noe annet. Det blir altoppslukende, det tar over hele deg og livet ditt. Det er dette det vil si å ha en depresjon.

depr

Antidepressiva kan hjelpe, ved å stabilisere og påvirke kjemien i hjernen. Det er ingen løsning i seg selv, men det kan løfte en person nok til at personen kan klare å løfte seg selv. Når man er lengst nede, så trenger man hjelp. Ingen klarer alt alene. Depresjon er en indre kamp, en kamp man kjemper mot seg selv og sitt eget hode og kropp. Alt som kan hjelpe er utrolig viktig for en som har det så vanskelig.

Det med medisiner har vært vanskelig for meg personlig. Jeg reagerer ganske mye på endringer i medisiner og det å trappe opp eller ned på en dose har gitt meg store bivirkninger. Men det har også hjulpet meg enormt. Det har reddet meg.

Det har virkelig vært en livbøye, den lille ekstra støtten og hjelpen, som gjør at man klarer å svømme videre mot land. Det lille pushet, som gjør at man klarer å vinne neste kamp – også en til – også en til – før man sakte men sikkert snur situasjonen rundt. Det lille løftet, som gjør at man klarer å hjelpe seg selv. Ikke undervurder dette.

Depresjon er ikke noe man kan fikse med en pille. Det er en sykdom som manifesterer seg ved å ta fra deg livsglede og følelser. Det er mye som kan hjelpe på en depresjon, men når man er på de verste stedene, er kun det å eksistere vanskelig og smertefullt. Noen skader seg selv for å få en pause fra den indre smerten. Noen tar livet sitt fordi de ikke orker mer. Depresjon er en mørk sykdom som tar fra oss det som gjør oss til mennesker – følelser, håp, vilje, tro, kraft. Depresjon tar fra oss viljen til å leve. Ønsket, om å leve. Tankene blir en manifestasjon av sykdommen, og det er enormt utmattende å kjempe mot egne tanker og følelser dag ut og dag inn. Det blir en bør så tung å bære at det virker uoverkommelig.

Alt som kan hjelpe i denne kampen, er verdt et forsøk. For noen kan antidepressiva lette litt, få deg litt opp så man har en mulighet til å hjelpe seg selv. For noen kan gode ord fra noen rundt hjelpe, gi litt håp, nok håp til at man klarer en kamp til. Det som funker for en funker ikke for alle, og mange trenger all den drahjelp man kan få. Det handler ikke om å gi opp, det handler om at selve definisjonen på en depresjon er at man mister livsmotet. Og alt som kan hjelpe på dette, er verdt å prøve.

darknight

Mange kjemper en kamp man ikke vet noen ting om. Det er skamfullt å trenge hjelp på denne måten. Ikke legg sten til byrden, ved å snakke ned om metoder som kan gi noen hjelp. Ikke anklag andre for å gå etter raske løsninger, det viser bare at du ikke forstår hva de går gjennom. Deprimerte lever i en mørk, tung hverdag.
De fortjener all den hjelp de kan få.