Min vei · Spire

Days passing…

Det har vært hardt den siste uka. Det er så rart dette, hvordan jeg går fra å ha kontroll en dag, til å falle helt ut en annen. Jeg har vært så langt nede igjen, følt at jeg ikke fortjener noe, ikke fortjener lys, glede, venner – å leve. De mørkeste øyeblikkene skremmer meg så enormt. Jeg er redd for å miste taket, miste meg selv, at det skal gå for langt.

Jeg vet at mange opplever det man kaller angst for angsten – at man er redd for å få et panikkanfall eller oppleve angst igjen. Jeg opplever en del angst for depresjonen min, og jobber med ulike måter å takle det på. Jeg er så redd for å gjøre noe «feil», noe som kan trigge depresjonen, for jeg er så redd for smerten og alt det vonde som kommer når jeg går så langt ned. Det er så forferdelig og jeg er så redd for å havne der igjen. Jeg jobber med å snu tankegangen fra det svart-hvite at noe er riktig og noe er feil å gjøre, til et mer nyansert bilde. Det er ikke nødvendigvis en riktig ting å spise til frokost, eller et riktig tidspunkt å stå opp på. Men en ting som svekkes under en depresjon, og som jeg har kjent utrolig mye på siste uka, er evnen til å ta valg. Det føles som om alle valg er på-liv-og-død-avgjørelser, og dagene blir vanskelige å gjennomføre. Jeg jobber og jobber med dette, men det tar tid. Og det er det som er så enormt frustrerende med dette!

Tiden går og ting tar så mye lenger tid enn jeg skulle ønske.

dark

Selv når jeg har en god uke og hodet mitt er et ok sted å være, så kjenner jeg at kroppen henger etter. Jeg kan glede meg til å møte venninner, men når jeg sitter på kafeen blir jeg overveldet av alle lydene og bevegelsene, og klarer ikke å henge med i samtalene. Det er så frustrerende når jeg har jobbet så hardt for å få hodet på plass, også holder det likevel ikke. Psykiateren min sier at det er naturlig at kroppen og hodet er sensitiv en periode, jeg tar på en måte inn all informasjon av det som skjer rundt meg i stedet for å avgrense det slik man naturlig gjør, og det blir da veldig mye på en gang. Det er bare så enormt frustrerende. Når skal det bli bedre? Jeg ønsker å leve livet mitt. Å være lykkelig og tilbringe tid sammen med gode venner. Jobbe for å oppnå ting her i livet.

I stedet flyr dagene og alt jeg gjør er å kjempe meg gjennom en og en dag. Time for time. Hva skal jeg spise nå? Kan jeg gjøre det? Orker jeg å gå på butikken? Blir det for mye å møte noen i dag? Hvor lenge kan jeg være med noen før det blir for mye?

Hvorfor kan jeg ikke bare fungere som en vanlig person?

Jeg er så lei. Jeg savner friske meg så mye.

Jeg savner å føle at jeg kan leve. Nå er det som om livet står på pause – jeg lever i sakte film i min egen boble, mens alle andres suser forbi i vanlig tempo utenfor. Jeg ønsker å være en del av det, men klarer det ikke. Ikke enda. Og det gjør så vondt. Savnet er så stort.

onthemove

depress

Jeg vil bare leve igjen. Leve fullt ut. 

Advertisements

5 thoughts on “Days passing…

  1. Jeg vet ikke hva du har opplevd før, og kjenner deg jo ikke. Er denne angsten og deprsjonen noe som har kommet etter noe traumatisk. Eller er det mer en følelse du bare har fått, sånn uten videre. For er det DET er det lettere å komme ut av. Mener jeg hvertfall. Jeg hadde en sånn periode når jeg var yngre, i 20-årene faktisk. Kom som lyn fra klar himmel, skikkelig sjokk. Men hang mye sammen med oppbrudd fra trygge omgivelser, skoler, venner, og det å skulle ta fatt på noe helt nytt. Til slutt ble jeg så mye fokusert på det å bli redd for å FÅ angst, at det var det som var problemet… Min løsning: Jeg reiste til et nytt sted, begynte en ny utdanning, fikk fokuset mitt VEKK fra alt som handlet om bare MEG hele tiden. Jeg tenkte at jeg klarer ikke ta fatt i disse tingene , depresjon, store tanker osv, når jeg er FOR mye oppi det. Jeg fokuserte så mye jeg kunne på å tenke UTOVER, på hva jeg kunne gjøre for andre i stedet for meg selv. Det funket for meg. Fokuset vekk, angsten forsvant, livet fikk verdi, og DA kunne jeg sette meg ned å tenke over HVA det var som egentlig skjedde og trigget tingene… Men som sagt, jeg vet ikke hva du har slitt med… Jeg har ikke hatt noen problemer med slikt etter de par årene i 20-årene 🙂

    Likt av 1 person

    1. Takk for at du deler din historie med meg! ❤ Det setter jeg stor pris på. Og jeg er kjempeglad for at du har funnet en løsning som fungerte for deg! Jeg har hatt problemer med gjentakende depresjoner som ser ut til å ha sammenheng med årstidene, blant annet. Er flere faktorer involvert, men jeg har kommet meg ut av dette tidligere og har erfaring med hva som kan hjelpe meg fra de gangene, så jobber med de samme tingene nå. Får også god hjelp fra de rundt meg. Takk uansett for dine tips, og takk for at du tok deg tid til å dele med meg! Blir helt rørt av hvor mange gode folk det er der ute. Jeg ønsker deg alt godt 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s