Angst · Depresjon · Min vei

Høyt og lavt

Nå er jeg jo i en «overgangsfase» mellom deprimert og frisk. Jeg sliter fortsatt med depresjon på et sånt nivå at det gjør dagene vanskelige, men jeg har også fine dager og øyeblikk. Jeg tenkte jeg ville dele litt mer om hvordan dette er i dag, og hvordan den balansen er for meg. Vil igjen minne om at jeg kun snakker ut fra egne erfaringer og at depresjoner ikke nødvendigvis oppleves likt for alle. Jeg sliter også med angst, selv om mitt hovedproblem er depresjonen, og det påvirker også hvordan jeg opplever ting. 

darknight

Når jeg er langt nede faller dagene fra hverandre. Alt blir vanskelig, uoverkommelig. Tanken på å blogge kan gjøre meg kvalm. Det med mat blir enormt slitsomt og komplisert, og jeg bryr meg heller ikke så mye om det, så den «enkle» løsningen er å bare la være å spise, så trenger jeg ikke ta stilling til det. Jeg må fortelle meg selv at det med mat er viktig, men jeg føler det ikke. Jeg kan huske jeg tidligere har tenkt at «hva er poenget med mat, vi skal jo alle dø uansett». Dette er vanskelig for meg å skrive – vanskelig å snakke om – fordi det er så vonde følelser. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, jeg vil jo ikke føle det sånn. Og jeg syntes det er enormt flaut og vondt at jeg går så langt ned at jeg mister «kontrollen» over meg selv. Men når jeg går ned, så er det som om jeg bytter hjerne. 

En annen stor forskjell er energinivået mitt. På de vanskelige dagene er alt enormt slitsomt, jeg kan grue meg til å gå på do i en halvtime før jeg orker å gjøre det, og jeg må over en stor dørstokkmil for å hente smoothie i kjøleskapet. Det er kanskje umulig å se for seg for noen som ikke har opplevd det, men prøv å se for deg noe du syntes er vanskelig å gjennomføre selv om du egentlig vil og vet at du burde – f.eks. å trene mer (som mange sliter med). I teorien er det jo bare å reise seg opp fra sofaen, skifte og dra å trene, men det er likevel vanskelig å gjennomføre noen dager. Slik blir vanlige oppgaver for en deprimert person.

Hvis jeg vet at jeg skal noe den dagen, kan alt handle om å få til det. Jeg har måttet avlyse så mange avtaler det siste halvåret/året, og jeg ønsker ikke å være en person som ikke følger opp det jeg sier, som man ikke kan stole på at kommer. Selv om det er jo på en måte det jeg er nå, men det er vondt for meg at det er sånn, og jeg jobber imot det. Dessuten føler jeg meg så enormt mye sykere de gangene jeg ikke får det til, og må bli hjemme. Da blir liksom sykdommen så tydelig. Og det er ikke så enkelt å si til venner at «jeg kommer ikke for jeg er så deprimert at jeg hater meg selv», så da må jeg ofte finne på en unnskyldning. Det er jo rett og slett ikke alle man vil dele noe så personlig som en depresjon med. Og da føler jeg meg bare enda mer håpløs, fordi jeg må «skjule» den ekte meg, noe som lett starter en ond spiral hvor jeg føler meg alene i verden, uten venner, uten noen som bryr seg. Jeg er helt ubetydelig, og tenker at verden er et like fint sted uten meg. Motsatt, hvis jeg klarer å komme meg ut, føler jeg meg litt friskere, jeg kan tenke at jeg klarte hvert fall det, og det er fint. Dette varierer også fra dag til dag, når jeg er ordentlig langt nede bryr jeg meg ikke om jeg kommer meg ut eller ikke, men jeg er heldigvis sjeldent så dårlig nå. Jeg er jo heldigvis på vei opp igjen og faller som regel ikke så langt ned. 

På gode dager er det annerledes. Den største forskjellen er kanskje tilstedeværelsen av følelser. Da føler jeg ting igjen. Mange tenker kanskje på depresjon som at man er konstant trist, men like ofte er det apati – fraværet av følelser – som er problemet. Derfor er det så fint på de dagene hvor jeg føler igjen. Det er som om man går fra å være levende død, til å bli levende. Kaffen har smak, naturen er fin, det er vits i å spise mat for jeg vil jo leve og ha energi og føle meg bra. Jeg har alltid vært glad i å planlegge og skrive lister, og for meg kjenner jeg stor forskjell i at jeg kan klare å tenke lenger fremover igjen. Jeg kan tenke at neste uke har jeg lyst til det og det, eller at i morgen hadde det vært fint og møte en venninne. På de vanskelige dagene har jeg mer enn nok med de neste timene, og bare tanken på morgendagen blir overveldende. 

Energinivået er også noe helt annet, og på gode dager er det mye lettere å få til ting. Noen fine dager har jeg til og med lyst til å stå opp! Det å lage mat blir overkommelig, det er slitsomt – men ikke umulig slitsomt. Og jeg kan fylle dagen med små aktiviteter, med litt pauser mellom, og ha det veldig ålreit! Det er fint å ha lyst til ting igjen, og det er fint å føle at noe går fremover, at man får til noe. Det gir jo mestringsfølelse. 

Svingningene mellom disse to «stedene» er enorme. 

For meg er det en stor utfordring å begrense meg nok på de ordentlig gode dagene, for det er så godt å endelig ha energi og lyst igjen! Du kan se for deg at du har ligget med influensa i en uke eller to, også føler du deg endelig frisk. Man har så mye å ta igjen, så mye man vil gjøre! Sånn føler jeg det, og det er vanskelig å holde igjen nok. Plutselig har jeg holdt på med noe fra morgen til kveld, ofte kost meg med det også, før jeg plutselig er så sliten at jeg knekker sammen og gråter fordi jeg ikke orker å gå og legge meg. Noen ganger kan jeg være på «topp» en dag eller to, før jeg plutselig føler meg totalt utslitt og må krype gjennom de neste dagene. Jeg prøver å holde igjen på de gode dagene, men det er vanskelig å vite hvor grensen går, og hva som blir «for mye» ift. hva som bare er bra å gjøre. Ofte ser jeg effekten best en dag eller to etterpå, altså at jeg våkner helt utslitt og nede dagen etter hvis jeg har gjort for mye. 

Det kan være vanskelig å forholde seg til, for man vet aldri hvordan den neste dagen blir. Mange deprimerte ender opp med å snu døgnet, og en del av det kommer av at man gruer seg så mye til morgendagen at man ikke ønsker å legge seg. Og det blir jo igjen en ond sirkel, med søvn på feil tid ift. lys, man blir mer sliten og dårligere, osv. Men selv om jeg vet dette, så har jeg mange kvelder hvor jeg syntes det er utrolig vanskelig å gå og legge meg, og hvor alt føles bedre å gjøre enn det. Hele kroppen stritter imot! Jeg er rett og slett redd for morgendagen, redd for hvordan den blir, og redd for å ha det vondt igjen. Jeg er også redd for å bli liggende i senga uten å sovne, og hvilke tanker som kan komme da. Det er forferdelig å gå gjennom dette, jeg er jo faktisk redd for «meg selv», og for hvordan jeg selv kan bli. Angsten jeg opplever handler i hovedsak om depresjonen min, som jeg har sagt tidligere – jeg er enormt redd for alt som kan trigge depresjonen min, eller for å føle meg verre igjen. Jeg har hatt det så vondt denne runden, og jeg vil aldri tilbake dit igjen. Det skremmer meg. Så jeg prøver alt jeg kan å følge råd, og gjøre de riktige tingene, for å være sikker på at jeg ikke blir dårlig igjen. 

På en måte høres dette positivt ut, og det kan det jo være også. Men om dagen går det for langt, og jeg er redd for alt av småting som kan trigge. Dette begrenser meg i hverdagen, f.eks. kan jeg si nei til mange ting som kanskje kunne gitt meg glede, fordi jeg er redd for at jeg skal bli sliten, eller stressa – eller at noen skal si noe «feil» også blir jeg gående og tenke på det i to dager etterpå og har det vondt. Jeg er utrolig sensitiv nå, og det skal lite til før jeg reagerer sterkt følelsesmessig. Derfor føles det noen ganger som en risiko å være med andre mennesker, for man vet jo aldri hva folk kan si – og ting kan fort bli feil selv om de mener det godt. Jeg forsøker å ikke ta ting til meg, men det er ikke så lett når følelsessenteret jobber med sprengt kapasitet døgnet rundt. Visste du at når et menneske er deprimert vil amygdala – stedet i hjernen som prosesserer følelser – vokse seg større og hippocampus – hukommelsessenteret i hjernen – krympe? Dette gjør blant annet at man reagerer mer følelsesmessig på ting enn til vanlig og har vanskeligere for å huske ting og konsentrere seg.

– Vet jeg har brukt alle bildene tidligere, men hadde det ikke i meg å finne nye i dag

Poenget mitt med alt dette er at det er utrolig vanskelig å finne en balanse. Sier jeg nei til for mye? Gjør jeg for mye? 

Det er vanskelig å vite, og jeg merker gjerne ikke effekten før det er «for sent» og jeg enten føler meg nede fordi jeg har gjort for lite en dag eller føler meg utslitt fordi jeg har funnet på for mye. Jeg er konstant redd for både å gjøre for mye eller for lite, så alle mulige hendelser må vurderes. I hjernen skjer det en krisemaksimering hvor alle små avgjørelser kan føre til enten forbedring eller forverring av situasjonen, og faren for å velge feil føles overhengende. Problemet med dette er at man går rundt konstant i «alarmberedskap», hvor kroppen er aktivert og klar for å kunne varsle om fare – noe som er utrolig utmattende. Jeg merker det på at jeg reagerer mer på lyder og lys og har vanskelig for å henge med hvis det skjer mye rundt meg f.eks. 

Det ble mye snakk om følelser, men jeg syntes ting er vanskelig om dagen. Det er vanskelig å balansere riktig – vanskelig å i det hele tatt vite hva som er riktig – og jeg er redd. Redd for å bli dårligere. Den bekymringen i seg selv er jo slitsom for kroppen i lengden, men det er ikke bare å skru den av. Jeg må jobbe gjennom det, dag for dag, prøve å fokusere på de riktige tingene, prøve å balansere, prøve å balansere. Noen dager føles det ut som jeg balanserer på en knivsegg, at jeg når som helst kan falle av, ned, ned i mørket. Andre dager føles det ikke slik, men da må jeg holde igjen, så det ikke blir for mye. Aldri kan jeg puste ut. Aldri kan jeg puste fritt. Jeg er utslitt. Lei. Full av håp og likegyldig på samme tid. Sliten. Og redd.
Redd for å falle.

Advertisements

One thought on “Høyt og lavt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s