Everyday Life

Valpetåka

Nå har jeg hatt lille Rio ♥ i snart to uker – og det er fortsatt helt rart hvordan dagene mine er.  Jeg mener, jeg visste jo at det ville bli mye med valp, men noen dager går det så i ett at jeg mister helt tidsperspektiv, og andre ting som oppvask, mat til meg selv og rydding i leiligheten går helt fløyten. Det er så mye kos og glede, men jeg er også så sliten og frustrert til tider. Slik blir det jo. Nå har jeg endelig et morgenøyeblikk for meg selv mens valpen sover og jeg kjenner på lykken denne tiden gir meg – det å få en liten pause – og at jeg samler energi til neste «økt».

For meg i min situasjon er nettene kanskje det vanskeligste, da jeg er ganske avhengig av å få nok søvn akkurat nå. Jeg er fortsatt sårbar, og søvn er en av de tingene som påvirker hjernen og kroppen vår mye. I natt har jeg vært oppe mange timer til sammen, vært ute og luftet Rio som måtte tisse tre ganger + jobben med å få ham til å sovne etterpå, og det kjenner jeg godt på. Noen ganger er jeg så sliten at jeg bare må gråte. Ikke fordi noe er galt, eller jeg er lei meg, men jeg blir rett og slett bare så utslitt.

Da er disse øyeblikkene gull verdt. Disse fredelige øyeblikkene, hvor jeg kan samle tankene litt, kjenne på ro og fred i kroppen.

Kjenne på at hverdagen er fin, det er fint å være opptatt, og jeg er takknemlig for det jeg har. Takknemlig for at jeg fikk valpen nå, og ikke for en måned siden, for det hadde blitt for mye for meg. Takknemlig for at jeg har mennesker rundt meg som gir en hjelpende hånd når jeg trenger det. Takknemlig for hvor fin leiligheten min er, for at jeg kan se muligheter i fremtiden min, og for at det er mulig å ha det bra. Det er så mye takknemlighet i meg nå, når jeg finner roen. Det er så fint.

Jeg balanserer på en stram line. På den ene siden har jeg lite søvn og et stressende ønske om å få til dette med å oppdra valpen «riktig» – med all tvil og usikkerhet på hva jeg burde gjøre som hundeeier for første gang. På den andre siden all denne gleden, takknemligheten, roen. Følelsen av at livet både er, og kan være, noe fint.

Jeg beveger meg fremover igjen. Står ikke fast. 
Det finnes ikke større lykke enn det. 
Advertisements

One thought on “Valpetåka

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s