Spire · Goals · Min vei

0001

Så, jeg har erklært dette for dag 1.

I dag er det faktisk akkurat 1000 dager til 1. Januar 2017!! Jeg fikk en utfordring i forbindelse med en selvhjelpsside jeg er medlem på og eeelsker, og dette var perfekt timing for meg. Ikke at jeg ikke har erklært slike dager før – «den første dagen i mitt nye og bedre liv» (hehe). Som nyttårsforsetter, eller tusen andre prosjekter. Det er bare noe veldig motiverende for meg med å sette en slik symbolsk startdag, og vite at i dag står jeg på startstreken. Og hvis det motiverer – hvorfor ikke?

I dag starter jeg mitt nye grunnmur-regime, som jeg har bestemt meg for å kalle det. Etter alle rundene med depresjon blir det bare klarere og klarere for meg at jeg er en som må være kompromissløs når det gjelder å ta vare på meg selv. I perioder hvor jeg mediterer, spiser riktig, får bevegd meg, jobber mot noe som føles viktig for meg – så har jeg det så mye bedre. Noen kan la det sture og gå, skli ut med dårlige matvaner og det ene og det andre, og fortsatt ha det bra. Jeg skulle ønske jeg var sånn, det hadde jo vært mye mer behagelig og enkelt rett og slett, men så er jeg det dessverre ikke. Jeg må jobbe veldig aktivt for å holde meg i balanse. 

Og nå som jeg vet det så godt, så jobber jeg med meg selv for å slutte å unnskylde for dette. Jeg føler alltid at jeg må unnskylde meg når jeg prioriterer meg selv, og det er så feil. Min egen lykke er den viktigste, men jeg er redd for å bli møtt med alt fra janteloven til beskyldninger om å være egoistisk, ikke bry meg like mye osv.. Og det er vel en av de tingene som har holdt meg tilbake fra å skape gode nok endringer tidligere – at jeg tilpasser meg andre mer enn jeg burde. Eller, jeg tilpasser meg det jeg tror andre ønsker, uten egentlig å vite det. Så dette er jo noe jeg skaper inne i mitt eget hode, og noe jeg må løse selv. Jeg ønsker virkelig å bli kompromissløs på dette med å sette meg selv først. Jeg har en lang vei å gå – men jeg er på vei.

Jeg har delt mitt grunnmur-regime inn i fem deler, og jeg planlegger å gjøre små skritt med hver del hver eneste dag. Det kan virke ekstremt – men det må jeg, skal jeg få til å snu livet mitt rundt.

Jeg begynner smått, slik at det er overkommelig og kan gi mestringsfølelse – men ikke for smått, for det skal jo være med å skape endringer. 

En ting jeg har hatt i bakhodet når jeg har planlagt er det «å starte på startstreken». Ofte når vi blir gira og planlegger nye ting, så planlegger vi slik vi ønsker at sluttresultatet skal bli – f.eks. trene fem dager i uka. Vi glemmer at vi må begynne på startstreken og bygge oss opp mot målet, at det å gå fra 0 til 100 på en dag ofte gjør at vi krasjer fort.

Grunnmur-regime, 0001

1. Hvile
Jeg begynner med 1x10min og 1x5min MindfulMoment (MM) som jeg kaller det i planleggeren min. Jeg vil forklare hva jeg mener med dette senere.

2. Bevegelse
Her har jeg satt opp daglige mål. For nå er det ikke så nøye hva det er, bare at det er noe hver dag. Jeg savner å føle at kroppen min fungerer, og å like å bruke den rett og slett. Den gleden vil jeg ha tilbake, så jeg fokuserer på ting som gir meg noe. I dag har jeg f.eks. planlagt 20min tøying, og jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig!

3. Mental Helse
5min meditasjon
5 x takknmelighet
5 x selvros 

4. Kosthold
Spise tre hovedmåltider hver dag
Fem om dagen
Jobbe med måltidsrytme – spise til faste tider igjen

5. Prosjekter
Her har jeg også daglige små mål, i dag har jeg f.eks. skrevet opp tegnekurset som jeg skal på i kveld. Her faller det meste inn av det jeg jobber med utenfor meg selv om dagen, som å se på ledige stillinger, blogge, valpen osv.

Here we go! ♥ Jeg er så motivert!

0001/1000

Depresjon · Everyday Life · Min vei

Veien fremover

I det siste har jeg vært mye i tankeboksen rundt hva jeg vil fremover. Helt siden jeg brakk hælen for snart to år siden, har det med hælen vært en så stor del av min hverdag. Det har vært operasjoner, smerter, opptrening, nye nedturer, nye forsøk, og konstante tanker rundt foten og hvordan jeg skulle få dette til.

Nå som jeg endelig kan begynne å legge dette mer bak meg føler jeg meg så fri – og fremtiden står plutselig så åpen for meg igjen!

Det har gjort at jeg har tenkt mye. Når jeg brakk foten for to år siden var planen egentlig å begynne på en master på BI samme høst, en master jeg altså ville vært ferdig med nå til sommeren. Etter en ny nedtur og utsettelse i høst ble den nye planen å begynne på masteren igjen høsten 2017. Men mye har endret seg på disse to årene, og jeg er usikker på om det er i den retningen jeg vil gå. Jeg har på en måte vært litt låst der – først skulle jeg ta masteren, så skulle jeg gjøre «det jeg ville». Men jeg kjenner nå at jeg er 25år og at det å bruke to år på en master før jeg gjør det jeg vil kanskje ikke er noe poeng lenger – kanskje jeg heller bare skal satse på det jeg vil !

Jeg har gått mange runder rundt dette med studier i hodet den siste uka, jeg føler på en måte at jeg burde ha en master, men det er jo egentlig bare tull. Jeg mener, det er klart det er vits med en master, men ikke hvis det setter drømmene mine på vent i stedet for å hjelpe meg med å nå dem. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg gjør til høsten, men det er befriende å la meg selv tørre å tenke på alternativer! Nå har jeg jo en periode med mulighet til å utforske andre ting, som f.eks. interiørinteressen min eller min kjærlighet for selvhjelp, og se om dette kan lede meg noen vei. På en måte er det skummelt å ikke gå den «sikre, planlagte» veien, men jeg er likevel så spent på hvor det jeg planlegger nå kan bringe meg!

Det er så fint å være så mye friskere at jeg kan tenke med glede og håp på fremtiden igjen! Jeg kjenner virkelig en dyp, ekte takknemlighet over at livet er ok å leve igjen. Takk, takk, takk.

På en måte har jeg ikke vært helt klar til å dele dette med «verden», for jeg har følt at denne nye lykkefølelsen min har vært så skjør – og at hvis jeg snakker om den, så påvirker jeg den kanskje. Men nå har det holdt seg i flere uker, jeg blir stadig bedre og bedre og klarer mer og mer å ta ansvar for mitt eget liv igjen. Endelig 

Det føles helt utrolig å tenke på hvor langt nede jeg var for bare noen måneder siden, og selv om jeg fortsatt har ups and downs, så er jeg virkelig på et helt annet sted i dag. Trinn for trinn tar jeg tilbake kontrollen over mitt eget liv, og det føles fantastisk.

I kveld sitter jeg og lager oversikt over hvordan jeg skal jobbe med å bygge opp igjen grunnmuren min fremover (mer om dette med grunnmur her), og gleder meg til å dele mer på bloggen igjen fremover av både prosjekter og hvordan det går. Forhåpentligvis kan jeg inspirere eller bidra til at noen av dere også klarer å ta positive skritt i deres liv. Men mest av alt er det for min egen del – jeg liker å ha et sted å dele, et sted hvor jeg kan skape det jeg ønsker. Det blir en spennende tid fremover.. 

Takk igjen for all støtte! ♥

Min vei · Everyday Life · Foodie

Berry Boost

God tirsdag! 

I natt har jeg vært mye våken med valpen, så er rimelig trøtt og sliten nå på morgenkvisten. Men det er på en måte litt fint, for jeg er sliten og trøtt – men jeg er ikke redd for tilbakefall av depresjonen likevel. Vanligvis er jeg så redd for å anstrenge meg for mye fordi historien min har gitt meg noen dårlige opplevelser med det. Denne angsten har gitt meg så mye stress de siste månedene, dette med hva som er «for mye», hva som er greit og ikke. Man blir så sliten av å gå og gruble på sånt, og vurdere alle situasjoner! Det blir en negativ, selvforsterkende spiral, som er vanskelig å bryte. Så det å sitte her nå, sliten og trøtt og med pollenallergi i full blomst – og likevel føle at dette takler jeg, dette går bra – WOW. Det viser hvor langt jeg har kommet, og det gjør meg så lykkelig! Jeg føler meg sterk.

Nå er det tid for å lage frokost her, og selv om det nok blir noe enkelt i dag (à la brødskiver), drømmer jeg om denne energibomben av en bærsmoothie fra forrige uke! Dessverre begynner fryselageret mitt med bær og frukt og bli tomt, så jeg må få fylt opp igjen ila uka. Jeg har blitt superfan av å lage meg en smoothie om dagen – for det første er det enkelt, for det andre får jeg i meg så mye god næring i den – så det er bare perfekt for situasjonen min nå hvor dette med måltider fortsatt kan være litt kronglete.

Ellers er planen for i dag å lade ut litt! Det ble mye i går med frivillig arbeid for Røde Kors, blogging, plukke opp valpen som hadde vært på «siste» besøk hos moren sin, gå innom en hundebutikk med valpen for å prøve å finne sele som passer (den er så liten!), pollenproblemer osv. Det er en del ting som må på plass nå med Rio, men jeg elsker det, og gleder meg til denne dagen som bare skal handle om ham, og om meg, og om å kose seg!

Det er så fantastisk at livet består av slike gode dager igjen!!
Jeg trenger de sårt, jeg suger de til meg. 

Håper din tirsdag blir like bra! Jeg heier på dere alle sammen! 

xoxo, Moni…

Everyday Life · Min vei · Spire · Tekst

Lykke

God mandag kjære lesere! ♥

Jeg er så glad, og så klar for denne uka!
De siste ukene har jeg fått mer og mer taket på situasjonen min, og begynner nå og føle meg mer mer og mer som «meg selv» igjen. Det er så godt! Det er så fint å kjenne at livet gir litt mening igjen, at hverdagen gir gleder og ikke minst at jeg gleder meg til det som skal komme. Jeg bygger meg opp mer og mer og føler meg nå tryggere og sterkere på at jeg takler litt mer. Det er så fint! Det blir jo en ball som begynner å rulle – når man takler litt mer, får man litt mer selvtillit og trygghet i å gjøre ting, også har man plutselig snudd den onde sirkelen til en god sirkel og livet er på vei opp igjen.

Jeg får ikke helt uttrykt min glede for at jeg endelig er her i ord. Det halvåret jeg legger bak meg har vært det klart verste i mitt liv, og det og endelig føle at fremtiden kan bringe meg seg andre ting enn det som har vært, det er så enormt stort. 

Jeg har gått fra et så mørkt sted, til et sted hvor jeg finner glede i selv de minste ting – slik jeg egentlig er. Jeg blir så inspirert av menneskene rundt meg. Jeg blir så inspirert og glad og håpefull av bilder. Når jeg tenker på fremtiden, ser jeg at den kan bli fin. Det er klart at en liten del av meg er fortsatt redd for å gå på nye vanskelige dager, men samtidig føler jeg meg sterkere, og klar til å takle det som kommer. Jeg føler at jeg har makt og at jeg kan påvirke mitt eget liv, og at de gangene sykdommen blir for stor for meg – så vet jeg hvordan jeg skal takle det for å minimere konsekvensene av det til det går over.

Så om dagen drømmer jeg meg bort.. Jeg pleier å være så «stressa» – hva skal jeg med livet mitt, er det jeg gjør nyttig nå, hva får jeg ut av dette? Men i det siste har jeg begynt å føle en ro og takknemlighet. Jeg kjenner at jeg ønsker ikke, og trenger ikke, å være så forferdelig nyttig akkurat nå. Jeg klarer ikke å bygge fremtiden min karrieremessig akkurat nå – og det er greit. For jeg har gått gjennom mye, og jeg har lyst på en periode hvor hovedfokuset mitt faktisk er å ha det bra. Jeg trenger å ha det bra litt. Og det er lov. 

Jeg fortjener det.
Og det gjør du og.

Håper din uke starter like bra som min  God mandag!

Depresjon · Goals · Min vei · Angst

Lykkejegeren, 02

Hei bloggen,
lenge siden sist… 

En endring er på vei nå, jeg føler det på meg. Jeg vet det. Jeg har kjempet, kjempet så lenge, og sakte men sikkert begynner ting å snu. Hverdagen er litt lettere. Jeg har lyst til litt mer. Jeg har lyst til ganske mye mer, faktisk. Og hva jeg får til i løpet av en dag nå, selv om det er mindre enn en «helt frisk» person, er så enormt mye mer enn 3-4 uker tilbake i tid. YES!

I tillegg er det noe som har snudd, noe enormt viktig. Jeg har merket at i det siste, når jeg føler meg crap, så er det som regel en grunn til det. Det er jo det som er en av de vanskeligste tingene med en depresjon, du er så langt nede uansett hva du gjør. Enten føler du deg dritt, eller så føler du ingenting. Det kan jo være noen lysglimt, men sånn er hovedbildet.

Nå derimot vet jeg at jeg er på vei opp – for nå er det oftere en grunn til at jeg føler meg utenfor. Det kan være mye forskjellig. Jeg har ikke fått i meg nok mat. Jeg har vært for mye i ro. Jeg har gjort for mye i løpet av en dag, eller over flere dager. Leiligheten er rotete. Jeg har ikke dusjet og føler meg fæl. Noe rundt meg stresser meg, en samtale, en lyd, en hendelse. Eller noe inni meg, en tanke, en strøm av tanker, en følelse. Jeg har sovet for lite..

Men forskjellen er at det er ikke tilfeldig lenger. 

salty27

Det er ikke tilfeldig hvordan jeg føler meg lenger – og det er så enormt stort. For når det er en grunn til at man føler seg dårlig, så har man mulighet til å gjøre noe med det! Noen dager er det vanskeligere enn andre selvsagt, det kan være mange ting og bygge seg opp, bli for overveldende eller dra meg for langt ned til at jeg klarer å gjøre noe med det. Men veldig, veldig mange dager i det siste, så har jeg klart å skape meg gode dager. Bedre dager. 

Endelig er jeg på et sted hvor jeg vet at hvis jeg står opp og lager meg en kopp kaffe, så føler jeg meg bedre enn hvis jeg blir liggende i senga. Jeg vet at hvis jeg har fett hår, så føler jeg meg bedre etter at jeg har dusja. Jeg vet at når jeg er sulten, så hjelper det å spise.

For mange er dette selvfølgeligheter, men når du er langt nede i en depresjon så er det ikke nødvendigvis sånn. Man kan gjøre alle de «riktige tingene», men det hjelper ikke. Man har det like fælt.

Endelig! Endelig er jeg på et annet sted.. !
Og dette gir meg en så enorm følelse av makt.

Jeg har hjulpet meg selv i månedsvis, kjempet så hardt. Fått så mye hjelp og støtte av de rundt meg. Vært så eeenormt langt nede. Nå føler jeg at jeg ser lyset i enden av tunellen.  Jeg er ikke ute av den enda, men jeg kan se lyset.
Og jeg er på vei. ♥

xoxo, Moni ♥

Min vei · Tekst

New Moon

Det har vært et lite opphold i bloggingen min igjen, det har vært en blanding av veldig svingende, tøffe dager i det siste og lite overskudd til bloggingen. Etter at jeg fortalte noen av mine nærmeste venner om bloggen kjenner jeg at terskelen for å blogge har gått opp. Jeg føler mer at jeg må «prestere» enn tidligere, og det hindrer meg i å blogge og skrive om ting like lett. Det er så utrolig synd – for denne bloggen skal jo bare være gøy, ikke enda et område jeg skal prestere på. Jeg jobber med meg selv for å «komme over» den følelsen av at presset på bloggingen har økt, og at det må være så og så bra – og i stedet prøve å kose meg med dette prosjektet igjen. Dette er jo noe jeg gjør for gøy, så jeg må minne meg selv på at det ikke er så farlig hva andre forventer, og at denne bloggen er mitt sted.

En annen stor grunn er at jeg skal få meg hund! Så det har vært en del planlegging, turer på dyrebutikker, valpebesøk osv. i det siste. Nå begynner det meste å komme på plass til den lille valpen, som jeg får fredag neste uke! Jeg har aldri hatt hund før så jeg gleder meg veldig, men er også veldig spent på hvordan det blir. Jeg tenker det kommer til å bli en så positiv ting i dagene mine, spesielt nå, og håper det vil bringe med seg mye glede (selv om jeg vet jo selvfølgelig at det er mye jobb også).

Jeg har bestemt meg for å ikke kjøre noen mål her på bloggen i Mars. Jeg vil gjerne være så åpen som mulig, men samtidig er det ikke alt jeg vil dele og det må være lov. I det siste har jeg jobbet mye med tankemønstre, angst – og en del mønstre som har kommet etter en alvorlig skade i benet mitt for 1,5år siden og alt som har skjedd etter det. Alt rundt denne skaden er vondt og vanskelig for meg, og jeg er ikke klar for å dele åpent rundt dette enda. Det er rett og slett fortsatt for vondt, jeg klarer ikke å snakke om det.

Andre temaer jeg jobber med er overtenking, perfeksjon, en enormt selvkritisk stemme, dårlig samvittighet for alt, å sette meg selv først, og lignende. Rett og slett ting jeg gjør selv som gjør hverdagen min vanskeligere – og slik ønsker jeg jo ikke å ha det! Men selv om jeg vet at disse tingene er dumt er det så vanskelig å faktisk endre måten man tenker på! Så det tar tid, og krever jobb. Dette er nok ting mange av de rundt meg ikke ser så godt at jeg gjør, men det påvirker hvordan jeg har det inni meg enormt.

Likevel, jeg har øyeblikk hvor jeg er stolt og fornøyd med hvor langt jeg har kommet, hvor jeg føler at jeg er på god vei og kanskje klarer å kvitte meg med alle disse «tvangstankene» om hvordan ting må være, og leve livet mitt fritt slik jeg vil! Noen ganger føles det som mitt eget hode er buret som holder meg tilbake – og slik vil jeg ikke ha det. Det er så vanskelig, vanskelig… Men jeg fortsetter å jobbe. Jeg savner tiden hvor jeg klarte å slippe meg litt mer løs og «bare leve», men jeg skal komme dit igjen – og enda lenger!

Jeg har så lyst til å ha det bra med meg selv. Til å kunne leve et liv uten begrensninger.
Jeg prøver å ta daglige steg mot disse målene, og håper at ting snart skal løsne litt.

2017-02-12 19.57.22

Håper dere har en god uke, alle sammen! ♥

Tabu · Tekst · Depresjon · Angst

Dark Rays

– Når de psykiske lidelsene snakker –

2017-02-07-21-28-45

Jeg er så sint på meg selv. Jeg hater meg selv.

Hvorfor klarer jeg ikke fungere? Hva er det som er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å leve, det mest grunnleggende av alt?

Hva er livet verdt når du er redd hele tiden og hater deg selv for det?

Hva er livet verdt når du lever som meg?

Når du gruer deg til å legge deg, gruer deg til enhver ny dag. Når alt du skal skremmer deg. Når det å gå på butikken føles ut som du skal ta eksamen, som om du må prestere og alles øyne hviler på deg. Når det å spise blir for avansert, for vanskelig, for uoverkommelig. Når risikoen ved å møte andre føles like høy som risikoen på et jobbintervju. For drømmejobben. Med 60 andre søkere.

Jeg sitter her i leiligheten min. Hører lydene utenfra. Tenner lys, prøver å gjøre det litt koselig. Er redd, redd for å legge meg. Livet føles så presserende. Skulle ønske jeg kunne sette det på pause. Jeg puster inn. Puster ut. Forsøker å være snill med meg selv. Si fine ting til meg selv. Men det er jo en løgn. Hva er man verdt når man ikke engang klarer å ta vare på seg selv? Når man ikke engang klarer være glad i seg selv?

Jeg føler at jeg har så mye å gi, om jeg bare hadde hatt det bra med meg selv. Men så klarer jeg jo ikke det. En time av gangen, en dag av gangen, kanskje noen dager.. Så faller det sammen. Gang på gang på gang. Jeg prøver å bygge det opp igjen. Men det bare raser.
Helvete heller. Hva er galt med meg?

Skulle ønske noen kunne fikse meg.
Sy meg sammen til et fungerende menneske igjen.

Men det går jo ikke. Den jobben må man gjøre selv. Og jeg får det ikke til. Jeg vet jo alt jeg burde gjøre – elsk deg selv, vær snill med deg selv, begynn rolig, osv. osv. Men det hjelper ikke, for jeg får det ikke til i praksis!! Jeg mestrer ikke kunsten å leve.
Og for det hater jeg meg selv.

Jeg er så svak.
Så svak at jeg ikke fortjener kjærlighet, lys, mat, tid..
Så svak at jeg ikke fortjener å leve?

Verden hadde vært et bedre sted uten meg.