Tabu · Tekst · Depresjon · Angst

Dark Rays

– Når de psykiske lidelsene snakker –

2017-02-07-21-28-45

Jeg er så sint på meg selv. Jeg hater meg selv.

Hvorfor klarer jeg ikke fungere? Hva er det som er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å leve, det mest grunnleggende av alt?

Hva er livet verdt når du er redd hele tiden og hater deg selv for det?

Hva er livet verdt når du lever som meg?

Når du gruer deg til å legge deg, gruer deg til enhver ny dag. Når alt du skal skremmer deg. Når det å gå på butikken føles ut som du skal ta eksamen, som om du må prestere og alles øyne hviler på deg. Når det å spise blir for avansert, for vanskelig, for uoverkommelig. Når risikoen ved å møte andre føles like høy som risikoen på et jobbintervju. For drømmejobben. Med 60 andre søkere.

Jeg sitter her i leiligheten min. Hører lydene utenfra. Tenner lys, prøver å gjøre det litt koselig. Er redd, redd for å legge meg. Livet føles så presserende. Skulle ønske jeg kunne sette det på pause. Jeg puster inn. Puster ut. Forsøker å være snill med meg selv. Si fine ting til meg selv. Men det er jo en løgn. Hva er man verdt når man ikke engang klarer å ta vare på seg selv? Når man ikke engang klarer være glad i seg selv?

Jeg føler at jeg har så mye å gi, om jeg bare hadde hatt det bra med meg selv. Men så klarer jeg jo ikke det. En time av gangen, en dag av gangen, kanskje noen dager.. Så faller det sammen. Gang på gang på gang. Jeg prøver å bygge det opp igjen. Men det bare raser.
Helvete heller. Hva er galt med meg?

Skulle ønske noen kunne fikse meg.
Sy meg sammen til et fungerende menneske igjen.

Men det går jo ikke. Den jobben må man gjøre selv. Og jeg får det ikke til. Jeg vet jo alt jeg burde gjøre – elsk deg selv, vær snill med deg selv, begynn rolig, osv. osv. Men det hjelper ikke, for jeg får det ikke til i praksis!! Jeg mestrer ikke kunsten å leve.
Og for det hater jeg meg selv.

Jeg er så svak.
Så svak at jeg ikke fortjener kjærlighet, lys, mat, tid..
Så svak at jeg ikke fortjener å leve?

Verden hadde vært et bedre sted uten meg. 

Hjerneføde · Tabu

Tanker om antidepressiva

Det er mange usannheter der ute om depresjon, og ideen om at folk bare tar «lykkepiller» i stedet for å jobbe med seg selv dukker stadig opp i kronikker og ikke minst kommentarfelt (!). Jeg vil først understreke at jeg bare kan snakke for meg selv, ut fra min erfaring – men min erfaring er også at jeg ikke er alene i å gå gjennom det jeg har gått gjennom, det jeg fortsatt går gjennom.

Antidepressiva handler ikke om en quick fix. Antidepressiva handler ikke om at folk ikke gidder å gjøre jobben selv. Antidepressiva er tabletter som påvirker kjemien i hjernen vår, og kjemien i hjernen er med på å styre mye i kroppen vår, blant annet hvordan vi føler oss og hvordan vi tenker. Dette er fakta.

dep.jpg

For meg har antidepressiva vært en livbøye. Man svømmer og svømmer, jobber så hardt man kan for å komme frem, men det er ikke land i sikte. Man trenger hjelp. Depresjon er en sykdom, med reelle fysiske og psykiske endringer – det er ikke at man bare er «litt nedfor». De vonde tankene er ikke bare årsak, men også symptomer, på det som skjer. Når man sliter, prøver man som best man kan å stilne disse vonde tankene, å argumentere mot dem, å snu dem. Men det er vanskelig, utmattende. Å kjempe mot mitt eget hode er den tøffeste, vondeste kampen jeg noensinne har vært gjennom. Det er helt forferdelig. Man kjemper, kjemper, kjemper, men dagene blir en endeløs rekke av kamper, og man blir utslitt, motløs, mister håper og troen. Det blir ikke tid, mulighet, rom for noe annet. Det blir altoppslukende, det tar over hele deg og livet ditt. Det er dette det vil si å ha en depresjon.

depr

Antidepressiva kan hjelpe, ved å stabilisere og påvirke kjemien i hjernen. Det er ingen løsning i seg selv, men det kan løfte en person nok til at personen kan klare å løfte seg selv. Når man er lengst nede, så trenger man hjelp. Ingen klarer alt alene. Depresjon er en indre kamp, en kamp man kjemper mot seg selv og sitt eget hode og kropp. Alt som kan hjelpe er utrolig viktig for en som har det så vanskelig.

Det med medisiner har vært vanskelig for meg personlig. Jeg reagerer ganske mye på endringer i medisiner og det å trappe opp eller ned på en dose har gitt meg store bivirkninger. Men det har også hjulpet meg enormt. Det har reddet meg.

Det har virkelig vært en livbøye, den lille ekstra støtten og hjelpen, som gjør at man klarer å svømme videre mot land. Det lille pushet, som gjør at man klarer å vinne neste kamp – også en til – også en til – før man sakte men sikkert snur situasjonen rundt. Det lille løftet, som gjør at man klarer å hjelpe seg selv. Ikke undervurder dette.

Depresjon er ikke noe man kan fikse med en pille. Det er en sykdom som manifesterer seg ved å ta fra deg livsglede og følelser. Det er mye som kan hjelpe på en depresjon, men når man er på de verste stedene, er kun det å eksistere vanskelig og smertefullt. Noen skader seg selv for å få en pause fra den indre smerten. Noen tar livet sitt fordi de ikke orker mer. Depresjon er en mørk sykdom som tar fra oss det som gjør oss til mennesker – følelser, håp, vilje, tro, kraft. Depresjon tar fra oss viljen til å leve. Ønsket, om å leve. Tankene blir en manifestasjon av sykdommen, og det er enormt utmattende å kjempe mot egne tanker og følelser dag ut og dag inn. Det blir en bør så tung å bære at det virker uoverkommelig.

Alt som kan hjelpe i denne kampen, er verdt et forsøk. For noen kan antidepressiva lette litt, få deg litt opp så man har en mulighet til å hjelpe seg selv. For noen kan gode ord fra noen rundt hjelpe, gi litt håp, nok håp til at man klarer en kamp til. Det som funker for en funker ikke for alle, og mange trenger all den drahjelp man kan få. Det handler ikke om å gi opp, det handler om at selve definisjonen på en depresjon er at man mister livsmotet. Og alt som kan hjelpe på dette, er verdt å prøve.

darknight

Mange kjemper en kamp man ikke vet noen ting om. Det er skamfullt å trenge hjelp på denne måten. Ikke legg sten til byrden, ved å snakke ned om metoder som kan gi noen hjelp. Ikke anklag andre for å gå etter raske løsninger, det viser bare at du ikke forstår hva de går gjennom. Deprimerte lever i en mørk, tung hverdag.
De fortjener all den hjelp de kan få.

Depresjon · Spire · Tabu

Dagen derpå

Det er så tungt i dag. Jeg feiret bursdagen min i helga og det ble litt musserende i glasset og en tur ut på byen med gode venner. Ikke noe overstadig, men veldig hyggelig.

Den «fylleangsten» jeg får i ettertid er likevel helt ekstrem i forhold til hvordan det er når jeg er frisk. Det er så slitsomt, frustrerende, vondt. Blir på en måte feil å kalle det fylleangst, for det er jo ikke som vanlig fylleangst når depresjonen og angsten har tak på livet. Det er så mye mer. Dagen derpå føler jeg meg som et grunnleggende forferdelig menneske, jeg føler at alle ler av meg og det jeg gjorde i går, og at alle vennene mine er forferdelig oppgitt over meg. At de egentlig ikke ønsker å være vennene mine lenger. Jeg føler at jeg ikke fortjener å stå opp og gå ut av mørket på rommet mitt. At jeg ikke fortjener noe godt her i livet, fordi jeg er så fæl. At jeg ikke fortjener å ha venner eller noen som er glad i meg. Denne delen av depresjonen har jeg kjempet meg litt ut av nå generelt, og jeg jobber hver dag for å ikke havne i de dype vonde følelsene igjen. Når jeg har drukket litt alkohol kvelden før, kommer dette opp igjen og overmanner meg, og det føles så enormt ekte. Det føles som om disse tankene er sannheten, og alt annet er tull og unnskyldninger.

Så nå har jeg bestemt meg, jeg kommer ikke til å drikke på en stund, det er rett og slett ikke verdt det nå. Jeg begynner med en måned, frem til 8. Februar, og jeg har lyst til å klare å holde på dette. Jeg har så lyst til å bli frisk, det er det jeg har mest lyst til av alt, og da tror jeg at jeg må ha noen slike regler en periode.

For meg er det på en måte et vanskelig valg å ta. Ikke fordi jeg må ha alkohol, men fordi det er så mye sosialt rundt dette med drikke og venner. Det er liksom noe ekstra kos med å invitere en venn over på et glass vin. Jeg forbinder alkohol med mye sosialt, det hører liksom til så mange ting. Det føles litt tomt, vanskelig, og ikke skulle kunne gjøre det. Som om jeg hindrer en viktig sosial del av meg selv. Derfor tror jeg også dette blir vanskelig, nettopp fordi jeg forbinder det med så mye sosialt.

Samtidig er det viktigste nå at jeg blir frisk. At jeg kommer meg ut av angst og depresjon og finner tilbake til en trygg, god meg selv. Og jeg ønsker å prøve dette, jeg tenker at det kan være en god start på bedre vaner for senere også. Jeg har blitt så vant til å assosiere et glass vin med noe koselig, men man trenger det jo egentlig ikke, det er jo bare vane.  Jeg drikker ikke så ofte, men likevel. Og etter at jeg har fått større symptomer på angst har alkoholen føltes litt som en trygghet i sosiale situasjoner, fordi det gjør alle lydene, noe jeg reagerer veldig på, mer overkommelig for meg. Jeg klarer å sile ut flere lyder og det blir ikke så overveldende med alle menneskene rundt, og det er lettere å fokusere på samtalen jeg er i. Dette er jo ikke et problem jeg har når jeg er frisk, dette med lyder, men det har kommet som en konsekvens av alarmberedskapen jeg fortsatt går inn i når jeg er rundt andre mennesker (angst). Og jeg ønsker ikke at det skal være sånn, at alkohol skal bli en trygghet i sosiale situasjoner, det er ikke et sånt forhold jeg har hatt til alkohol tidligere og jeg syntes det virker som en slippery road. Men hovedgrunnen er jo at jeg går så langt ned dagen etter.

Den største utfordringen for meg tror jeg ligger i de «enkle» kveldene med venninner, hvor vi drikker noen glass vin hver og skravler. I en bursdag eller lignende tror jeg faktisk det går lettere å holde seg unna, mens i mindre settinger tror jeg at jeg kommer til å føle meg mye kjipere, at jeg legger en demper på stemningen på en måte. Og tanken om at «det er ikke så farlig å drikke litt, det er jo bare god stemning» vet jeg kommer til å virke overbevisende. Men så er det jo ikke god stemning for meg dagen etter nå, og det er det jeg må huske på.

Det er mange utfordringer om dagen, det er ikke lett å kjempe seg ut av depresjon og angst. Jeg forsøker å fokusere på søvn, mat og bevegelse, og prioriterer dette. I tillegg har jeg nå bestemt meg for å velge bort noen ting en periode – som blant annet alkohol. Forhåpentligvis kan dette være med og løfte meg enda litt opp, nærmere å bli frisk. Jeg håper det. 

Dette skal jeg klare.

Ønsker dere alle en flott dag!