Everyday Life · Min vei · Spire · Tekst

Lykke

God mandag kjære lesere! ♥

Jeg er så glad, og så klar for denne uka!
De siste ukene har jeg fått mer og mer taket på situasjonen min, og begynner nå og føle meg mer mer og mer som «meg selv» igjen. Det er så godt! Det er så fint å kjenne at livet gir litt mening igjen, at hverdagen gir gleder og ikke minst at jeg gleder meg til det som skal komme. Jeg bygger meg opp mer og mer og føler meg nå tryggere og sterkere på at jeg takler litt mer. Det er så fint! Det blir jo en ball som begynner å rulle – når man takler litt mer, får man litt mer selvtillit og trygghet i å gjøre ting, også har man plutselig snudd den onde sirkelen til en god sirkel og livet er på vei opp igjen.

Jeg får ikke helt uttrykt min glede for at jeg endelig er her i ord. Det halvåret jeg legger bak meg har vært det klart verste i mitt liv, og det og endelig føle at fremtiden kan bringe meg seg andre ting enn det som har vært, det er så enormt stort. 

Jeg har gått fra et så mørkt sted, til et sted hvor jeg finner glede i selv de minste ting – slik jeg egentlig er. Jeg blir så inspirert av menneskene rundt meg. Jeg blir så inspirert og glad og håpefull av bilder. Når jeg tenker på fremtiden, ser jeg at den kan bli fin. Det er klart at en liten del av meg er fortsatt redd for å gå på nye vanskelige dager, men samtidig føler jeg meg sterkere, og klar til å takle det som kommer. Jeg føler at jeg har makt og at jeg kan påvirke mitt eget liv, og at de gangene sykdommen blir for stor for meg – så vet jeg hvordan jeg skal takle det for å minimere konsekvensene av det til det går over.

Så om dagen drømmer jeg meg bort.. Jeg pleier å være så «stressa» – hva skal jeg med livet mitt, er det jeg gjør nyttig nå, hva får jeg ut av dette? Men i det siste har jeg begynt å føle en ro og takknemlighet. Jeg kjenner at jeg ønsker ikke, og trenger ikke, å være så forferdelig nyttig akkurat nå. Jeg klarer ikke å bygge fremtiden min karrieremessig akkurat nå – og det er greit. For jeg har gått gjennom mye, og jeg har lyst på en periode hvor hovedfokuset mitt faktisk er å ha det bra. Jeg trenger å ha det bra litt. Og det er lov. 

Jeg fortjener det.
Og det gjør du og.

Håper din uke starter like bra som min  God mandag!

Min vei · Tekst

New Moon

Det har vært et lite opphold i bloggingen min igjen, det har vært en blanding av veldig svingende, tøffe dager i det siste og lite overskudd til bloggingen. Etter at jeg fortalte noen av mine nærmeste venner om bloggen kjenner jeg at terskelen for å blogge har gått opp. Jeg føler mer at jeg må «prestere» enn tidligere, og det hindrer meg i å blogge og skrive om ting like lett. Det er så utrolig synd – for denne bloggen skal jo bare være gøy, ikke enda et område jeg skal prestere på. Jeg jobber med meg selv for å «komme over» den følelsen av at presset på bloggingen har økt, og at det må være så og så bra – og i stedet prøve å kose meg med dette prosjektet igjen. Dette er jo noe jeg gjør for gøy, så jeg må minne meg selv på at det ikke er så farlig hva andre forventer, og at denne bloggen er mitt sted.

En annen stor grunn er at jeg skal få meg hund! Så det har vært en del planlegging, turer på dyrebutikker, valpebesøk osv. i det siste. Nå begynner det meste å komme på plass til den lille valpen, som jeg får fredag neste uke! Jeg har aldri hatt hund før så jeg gleder meg veldig, men er også veldig spent på hvordan det blir. Jeg tenker det kommer til å bli en så positiv ting i dagene mine, spesielt nå, og håper det vil bringe med seg mye glede (selv om jeg vet jo selvfølgelig at det er mye jobb også).

Jeg har bestemt meg for å ikke kjøre noen mål her på bloggen i Mars. Jeg vil gjerne være så åpen som mulig, men samtidig er det ikke alt jeg vil dele og det må være lov. I det siste har jeg jobbet mye med tankemønstre, angst – og en del mønstre som har kommet etter en alvorlig skade i benet mitt for 1,5år siden og alt som har skjedd etter det. Alt rundt denne skaden er vondt og vanskelig for meg, og jeg er ikke klar for å dele åpent rundt dette enda. Det er rett og slett fortsatt for vondt, jeg klarer ikke å snakke om det.

Andre temaer jeg jobber med er overtenking, perfeksjon, en enormt selvkritisk stemme, dårlig samvittighet for alt, å sette meg selv først, og lignende. Rett og slett ting jeg gjør selv som gjør hverdagen min vanskeligere – og slik ønsker jeg jo ikke å ha det! Men selv om jeg vet at disse tingene er dumt er det så vanskelig å faktisk endre måten man tenker på! Så det tar tid, og krever jobb. Dette er nok ting mange av de rundt meg ikke ser så godt at jeg gjør, men det påvirker hvordan jeg har det inni meg enormt.

Likevel, jeg har øyeblikk hvor jeg er stolt og fornøyd med hvor langt jeg har kommet, hvor jeg føler at jeg er på god vei og kanskje klarer å kvitte meg med alle disse «tvangstankene» om hvordan ting må være, og leve livet mitt fritt slik jeg vil! Noen ganger føles det som mitt eget hode er buret som holder meg tilbake – og slik vil jeg ikke ha det. Det er så vanskelig, vanskelig… Men jeg fortsetter å jobbe. Jeg savner tiden hvor jeg klarte å slippe meg litt mer løs og «bare leve», men jeg skal komme dit igjen – og enda lenger!

Jeg har så lyst til å ha det bra med meg selv. Til å kunne leve et liv uten begrensninger.
Jeg prøver å ta daglige steg mot disse målene, og håper at ting snart skal løsne litt.

2017-02-12 19.57.22

Håper dere har en god uke, alle sammen! ♥

Tabu · Tekst · Depresjon · Angst

Dark Rays

– Når de psykiske lidelsene snakker –

2017-02-07-21-28-45

Jeg er så sint på meg selv. Jeg hater meg selv.

Hvorfor klarer jeg ikke fungere? Hva er det som er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å leve, det mest grunnleggende av alt?

Hva er livet verdt når du er redd hele tiden og hater deg selv for det?

Hva er livet verdt når du lever som meg?

Når du gruer deg til å legge deg, gruer deg til enhver ny dag. Når alt du skal skremmer deg. Når det å gå på butikken føles ut som du skal ta eksamen, som om du må prestere og alles øyne hviler på deg. Når det å spise blir for avansert, for vanskelig, for uoverkommelig. Når risikoen ved å møte andre føles like høy som risikoen på et jobbintervju. For drømmejobben. Med 60 andre søkere.

Jeg sitter her i leiligheten min. Hører lydene utenfra. Tenner lys, prøver å gjøre det litt koselig. Er redd, redd for å legge meg. Livet føles så presserende. Skulle ønske jeg kunne sette det på pause. Jeg puster inn. Puster ut. Forsøker å være snill med meg selv. Si fine ting til meg selv. Men det er jo en løgn. Hva er man verdt når man ikke engang klarer å ta vare på seg selv? Når man ikke engang klarer være glad i seg selv?

Jeg føler at jeg har så mye å gi, om jeg bare hadde hatt det bra med meg selv. Men så klarer jeg jo ikke det. En time av gangen, en dag av gangen, kanskje noen dager.. Så faller det sammen. Gang på gang på gang. Jeg prøver å bygge det opp igjen. Men det bare raser.
Helvete heller. Hva er galt med meg?

Skulle ønske noen kunne fikse meg.
Sy meg sammen til et fungerende menneske igjen.

Men det går jo ikke. Den jobben må man gjøre selv. Og jeg får det ikke til. Jeg vet jo alt jeg burde gjøre – elsk deg selv, vær snill med deg selv, begynn rolig, osv. osv. Men det hjelper ikke, for jeg får det ikke til i praksis!! Jeg mestrer ikke kunsten å leve.
Og for det hater jeg meg selv.

Jeg er så svak.
Så svak at jeg ikke fortjener kjærlighet, lys, mat, tid..
Så svak at jeg ikke fortjener å leve?

Verden hadde vært et bedre sted uten meg. 

Angst · Mood · Tekst

Monday Mood #3

Det er ikke de letteste dagene for meg nå.
De er fylt med mye glede og moro, men også mye redsel, angst og vanskelige tanker. Jeg kjenner at depresjonen begynner å bli bedre generelt, og at jeg har flere gode dager. Det er utrolig fint!

Men jeg merker også at jeg sliter med angst på en helt annen måte enn jeg noen gang har vært borti tidligere, og det syntes jeg er vanskelig. Det med depresjon har jeg vært gjennom flere ganger før, så jeg vet mye om det, hvordan jeg skal takle det osv. – det å innse at jeg sliter med angst også derimot sitter langt inne for meg. Det er liksom ikke nok at jeg sliter med depresjon, jeg må innse at jeg sliter med to ting. Det er så kjipt. Jeg er frustrert, føler at hele livet mitt har blitt et prosjekt som må «fikses», og at jeg ikke fungerer på noen områder av meg selv. Jeg må fikses før jeg kan fungere som en «normal» person. Det er en utrolig vond følelse. Jeg prøver å gjøre de tingene jeg plutselig har blitt redd for, men med angsten koster hverdagslige aktiviteter så enormt mye mer. Så jeg jobber med en dag av gangen, og prøver prøver prøver å fokusere på det som går bra. Jeg får jo til utrolig mye mer enn bare for en måned siden, så jeg forsøker å holde på det.

Ellers vil jeg bare si at jeg setter utrolig pris på alle fine kommentarer fra dere! Jeg har ikke fått svart på alt de siste ukene da jeg har hatt mer enn nok med meg selv, men jeg leser dem, og jeg setter pris på dem, og dere blir hørt. ♥

xoxo, Moni

Mood · Tekst

Thursday Scribbles

Planen i dag var å sette sammen et inspirasjonsinnlegg for Februar, men etter å ha endt opp med bildemontasjen nederst måtte jeg bare innse at jeg ikke er helt der i dag.

Jeg er et følelsesmenneske. 
Med det mener jeg ikke at jeg alltid handler ut fra følelser, for det gjør jeg ikke, men at jeg føler ting veldig sterkt. Jeg har sett det har vært skrevet litt om «høysensitive» mennesker og det er vel en kategori jeg kan passe inn i, uten at jeg har vurdert dette noe nøyere. Men ting går veldig innpå meg, og jeg føler alt fra glede, lykke og engasjement til sorg, ubehag og smerte med hele kroppen. Og på en måte er jeg veldig takknemlig for det, for jeg får jo også så utrolig mye godt ut av det! Når jeg har det bra har jeg det utrolig bra. Men det er klart at det ikke er det letteste når man jobber seg ut av en depresjon, for berg- og dalbanen får enormt stor fallhøyde.

Hvilke bilder jeg liker, hvilken musikk jeg hører på, alt – svinger enormt med humøret. Slik er det vel for alle! Men å sette sammen et inspirasjonsinnlegg på en dag hvor jeg ikke er særlig inspirert, går ikke for meg. Eller, det blir ikke særlig bra, for det blir ikke ekte.

Før syntes jeg dette var dumt, det at jeg ble så påvirket av følelsene mine, men nå syntes jeg på en måte det er noe vakkert i det, noe kraftfullt. Vi mennesker er ikke laget for å være roboter. Og jeg tror at hvis man får kontakt med seg selv, hvis man klarer å være seg selv fra innsiden og ut, så er det enorm styrke i det. Det er klart det er vondt midt i en storm, men samtidig er det ekte, genuint, levende. Og det er noe vakkert med det..

Ønsker dere en god torsdag, alle sammen! ♥

Ingen av bildene i dette innlegget er mine.

Spire · Tekst

Et menneskeliv

Takk til dere som var der.

Takk til legen som så.
Takk til legen som hadde tid.

Takk til mamma som lagde mat,
som kjørte meg,
som hørte på meg.

Som var hos meg når jeg gråt,
når jeg ikke var tilstede,
når det stormet som verst.

Som aldri ga opp.

Takk til familien,
som ga meg rom,
ga meg tid,
ga meg rom.

Takk til de som sendte melding.
Til de som brydde seg.
Til de på gata som møtte meg med et smil.

Takk til dere som tok vare på meg
når jeg ikke kunne ta vare på meg selv.

Takk for at det finnes medisiner,
for at det finnes andre veier,
for at det finnes håp.

Takk til de som har hjulpet,
til de som har vært der.

Redd, alene, uten håp eller lys.

Dere har reddet et menneskeliv.

Jeg er så takknemlig.