Angst · Depresjon · Tabu · Tekst

Dark Rays

– Når de psykiske lidelsene snakker –

2017-02-07-21-28-45

Jeg er så sint på meg selv. Jeg hater meg selv.

Hvorfor klarer jeg ikke fungere? Hva er det som er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å leve, det mest grunnleggende av alt?

Hva er livet verdt når du er redd hele tiden og hater deg selv for det?

Hva er livet verdt når du lever som meg?

Når du gruer deg til å legge deg, gruer deg til enhver ny dag. Når alt du skal skremmer deg. Når det å gå på butikken føles ut som du skal ta eksamen, som om du må prestere og alles øyne hviler på deg. Når det å spise blir for avansert, for vanskelig, for uoverkommelig. Når risikoen ved å møte andre føles like høy som risikoen på et jobbintervju. For drømmejobben. Med 60 andre søkere.

Jeg sitter her i leiligheten min. Hører lydene utenfra. Tenner lys, prøver å gjøre det litt koselig. Er redd, redd for å legge meg. Livet føles så presserende. Skulle ønske jeg kunne sette det på pause. Jeg puster inn. Puster ut. Forsøker å være snill med meg selv. Si fine ting til meg selv. Men det er jo en løgn. Hva er man verdt når man ikke engang klarer å ta vare på seg selv? Når man ikke engang klarer være glad i seg selv?

Jeg føler at jeg har så mye å gi, om jeg bare hadde hatt det bra med meg selv. Men så klarer jeg jo ikke det. En time av gangen, en dag av gangen, kanskje noen dager.. Så faller det sammen. Gang på gang på gang. Jeg prøver å bygge det opp igjen. Men det bare raser.
Helvete heller. Hva er galt med meg?

Skulle ønske noen kunne fikse meg.
Sy meg sammen til et fungerende menneske igjen.

Men det går jo ikke. Den jobben må man gjøre selv. Og jeg får det ikke til. Jeg vet jo alt jeg burde gjøre – elsk deg selv, vær snill med deg selv, begynn rolig, osv. osv. Men det hjelper ikke, for jeg får det ikke til i praksis!! Jeg mestrer ikke kunsten å leve.
Og for det hater jeg meg selv.

Jeg er så svak.
Så svak at jeg ikke fortjener kjærlighet, lys, mat, tid..
Så svak at jeg ikke fortjener å leve?

Verden hadde vært et bedre sted uten meg. 

Angst · Mood · Tekst

Monday Mood #3

Det er ikke de letteste dagene for meg nå.
De er fylt med mye glede og moro, men også mye redsel, angst og vanskelige tanker. Jeg kjenner at depresjonen begynner å bli bedre generelt, og at jeg har flere gode dager. Det er utrolig fint!

Men jeg merker også at jeg sliter med angst på en helt annen måte enn jeg noen gang har vært borti tidligere, og det syntes jeg er vanskelig. Det med depresjon har jeg vært gjennom flere ganger før, så jeg vet mye om det, hvordan jeg skal takle det osv. – det å innse at jeg sliter med angst også derimot sitter langt inne for meg. Det er liksom ikke nok at jeg sliter med depresjon, jeg må innse at jeg sliter med to ting. Det er så kjipt. Jeg er frustrert, føler at hele livet mitt har blitt et prosjekt som må «fikses», og at jeg ikke fungerer på noen områder av meg selv. Jeg må fikses før jeg kan fungere som en «normal» person. Det er en utrolig vond følelse. Jeg prøver å gjøre de tingene jeg plutselig har blitt redd for, men med angsten koster hverdagslige aktiviteter så enormt mye mer. Så jeg jobber med en dag av gangen, og prøver prøver prøver å fokusere på det som går bra. Jeg får jo til utrolig mye mer enn bare for en måned siden, så jeg forsøker å holde på det.

Ellers vil jeg bare si at jeg setter utrolig pris på alle fine kommentarer fra dere! Jeg har ikke fått svart på alt de siste ukene da jeg har hatt mer enn nok med meg selv, men jeg leser dem, og jeg setter pris på dem, og dere blir hørt. ♥

xoxo, Moni

Angst · Min vei

Dark Weekend

Før helga var jeg utrolig gira og høyt oppe, jeg hadde hatt så mange fine dager og fine øyeblikk denne uka og gledet meg til å møte noen venninner på lørdagskvelden. Siden vi skulle være i Nittedal (hvor jeg kommer fra) var planen å sove hjemme.

Jeg gruet meg litt på fredag til å sove borte, jeg føler jo en veldig trygghet med rutinene jeg har laget meg i leiligheten nå. Jeg vet i større grad hvordan dagene vil bli hvis jeg får til de og de tingene og er redd for hvordan jeg vil reagere på alt som rister opp i det velkjente. Jeg balanserer jo fortsatt litt på en pinne og kan gå fra å ha det relativt bra til å ligge i fosterstilling på badegulvet og gråte på utrolig kort tid. Alle endringer er derfor ganske skumle, for jeg vet ikke hvordan de vil påvirke meg. Det blir på en måte en redsel for depresjonen min, eller alt som kan utløse eller trigge depresjonen. Men jeg tenkte at dette blir bra likevel, jeg skulle være med venninner og familien og dette skulle gå bra.

darknight

Lørdag morgen begynte det å rakne. Det slo inn en ekstrem angst for å dra hjem og sove borte, og jeg hadde et panikkanfall. Jeg gråt lenge, og endte opp under dyna på rommet mitt, hvor jeg følte meg mest trygg. Det var vondt. Vondt fordi jeg følte det som en ekstrem trussel å skulle dra hjem – et sted jeg bodde i måneder før jul når jeg trengte mest hjelp og som egentlig er veldig trygt. Vondt fordi jeg følte at alt jeg hadde bygget opp, alt jeg hadde fått til ift. depresjonen, kunne rakne i løpet av sekunder hvis jeg gikk inn døra hjemme. Vondt fordi jeg ikke vil ha det sånn, jeg vil ikke ha disse tankene og følelsene. Jeg vil ikke ha angst. Hvert fall ikke for slike ting! Det føles på en måte slemt mot de der hjemme, som om det de gjør ikke er bra nok, når jeg plutselig er redd for å komme hjem.

Det føltes som om verden kunne komme krasjende ned hvert sekund hvis jeg dro hjem. Som om det faktisk var en veldig reel fare for at jeg rett og slett bare ville dø, hvis jeg gikk inn døra hjemme. Hva om jeg ikke fikk puste? Hva om alt ble ødelagt? Hva om jeg ble alvorlig deprimert igjen, ikke kom meg opp av senga, hadde lyst til å dø? Hva om jeg ikke overlevde turen, måtte begynne helt på nytt, om alt bare gikk til helvete?

Det er jo ikke rasjonelt – men det er jo ikke angst. Og jeg må minne meg selv på at om man kunne styrt det 100%, så hadde det ikke vært en sykdom.

darktrees

For å spole fort frem, jeg dro hjem likevel. Jeg vil ikke la dette styre livet mitt. Det skal ikke få lov å styre livet mitt. Jeg fikk en sterk angstreaksjon igjen når jeg kom hjem. Holdt det sammen en liten periode, før jeg endte opp hikstende i senga igjen. Ble forsinket til venninnekveld for jeg klarte ikke stoppe å gråte. Jeg klarte ikke bevege meg. Jeg klarte ikke puste. Jeg klarte ikke forholde meg til de rundt meg.

Men jeg kom meg gjennom.

Jeg dro og var med venninner, det var til og meg hyggelig. Jeg dro hjem igjen og sov. Jeg har stått opp i dag, dusjet, sitter på kjøkkenet nå. Kjenner at jeg er urolig, nesten litt kvalm, tar inn alt av det som skjer rundt meg. Jeg hører hver lyd og registrerer hver bevegelse. Jeg blir stressa av alt som skjer. Føler at lynet kan slå ned når som helst.

Men jeg er her. Jeg kommer meg gjennom. Gleder meg enooormt til jeg kommer tilbake til leiligheten min om noen timer, men likevel.. Holder ut. Angsten fikk ikke bestemme denne helga. For det gjør det bare verre i lengden, gjør det enda vanskeligere å få det til neste gang. Og er det noe jeg ikke trenger nå, så er det flere begrensninger.

Det har ikke vært en god helg. Men håpet er at jeg kan se tilbake på den og tenke at jeg var sterk, at jeg fikk til noe, at det var et viktig skritt i riktig retning. Eller om ikke annet, så håper jeg at jeg kommer meg gjennom i dag uten flere panikkanfall.

normal

xoxo, Moni

Min vei · Spire

Days passing…

Det har vært hardt den siste uka. Det er så rart dette, hvordan jeg går fra å ha kontroll en dag, til å falle helt ut en annen. Jeg har vært så langt nede igjen, følt at jeg ikke fortjener noe, ikke fortjener lys, glede, venner – å leve. De mørkeste øyeblikkene skremmer meg så enormt. Jeg er redd for å miste taket, miste meg selv, at det skal gå for langt.

Jeg vet at mange opplever det man kaller angst for angsten – at man er redd for å få et panikkanfall eller oppleve angst igjen. Jeg opplever en del angst for depresjonen min, og jobber med ulike måter å takle det på. Jeg er så redd for å gjøre noe «feil», noe som kan trigge depresjonen, for jeg er så redd for smerten og alt det vonde som kommer når jeg går så langt ned. Det er så forferdelig og jeg er så redd for å havne der igjen. Jeg jobber med å snu tankegangen fra det svart-hvite at noe er riktig og noe er feil å gjøre, til et mer nyansert bilde. Det er ikke nødvendigvis en riktig ting å spise til frokost, eller et riktig tidspunkt å stå opp på. Men en ting som svekkes under en depresjon, og som jeg har kjent utrolig mye på siste uka, er evnen til å ta valg. Det føles som om alle valg er på-liv-og-død-avgjørelser, og dagene blir vanskelige å gjennomføre. Jeg jobber og jobber med dette, men det tar tid. Og det er det som er så enormt frustrerende med dette!

Tiden går og ting tar så mye lenger tid enn jeg skulle ønske.

dark

Selv når jeg har en god uke og hodet mitt er et ok sted å være, så kjenner jeg at kroppen henger etter. Jeg kan glede meg til å møte venninner, men når jeg sitter på kafeen blir jeg overveldet av alle lydene og bevegelsene, og klarer ikke å henge med i samtalene. Det er så frustrerende når jeg har jobbet så hardt for å få hodet på plass, også holder det likevel ikke. Psykiateren min sier at det er naturlig at kroppen og hodet er sensitiv en periode, jeg tar på en måte inn all informasjon av det som skjer rundt meg i stedet for å avgrense det slik man naturlig gjør, og det blir da veldig mye på en gang. Det er bare så enormt frustrerende. Når skal det bli bedre? Jeg ønsker å leve livet mitt. Å være lykkelig og tilbringe tid sammen med gode venner. Jobbe for å oppnå ting her i livet.

I stedet flyr dagene og alt jeg gjør er å kjempe meg gjennom en og en dag. Time for time. Hva skal jeg spise nå? Kan jeg gjøre det? Orker jeg å gå på butikken? Blir det for mye å møte noen i dag? Hvor lenge kan jeg være med noen før det blir for mye?

Hvorfor kan jeg ikke bare fungere som en vanlig person?

Jeg er så lei. Jeg savner friske meg så mye.

Jeg savner å føle at jeg kan leve. Nå er det som om livet står på pause – jeg lever i sakte film i min egen boble, mens alle andres suser forbi i vanlig tempo utenfor. Jeg ønsker å være en del av det, men klarer det ikke. Ikke enda. Og det gjør så vondt. Savnet er så stort.

onthemove

depress

Jeg vil bare leve igjen. Leve fullt ut. 

Depresjon · Spire · Tabu

Dagen derpå

Det er så tungt i dag. Jeg feiret bursdagen min i helga og det ble litt musserende i glasset og en tur ut på byen med gode venner. Ikke noe overstadig, men veldig hyggelig.

Den «fylleangsten» jeg får i ettertid er likevel helt ekstrem i forhold til hvordan det er når jeg er frisk. Det er så slitsomt, frustrerende, vondt. Blir på en måte feil å kalle det fylleangst, for det er jo ikke som vanlig fylleangst når depresjonen og angsten har tak på livet. Det er så mye mer. Dagen derpå føler jeg meg som et grunnleggende forferdelig menneske, jeg føler at alle ler av meg og det jeg gjorde i går, og at alle vennene mine er forferdelig oppgitt over meg. At de egentlig ikke ønsker å være vennene mine lenger. Jeg føler at jeg ikke fortjener å stå opp og gå ut av mørket på rommet mitt. At jeg ikke fortjener noe godt her i livet, fordi jeg er så fæl. At jeg ikke fortjener å ha venner eller noen som er glad i meg. Denne delen av depresjonen har jeg kjempet meg litt ut av nå generelt, og jeg jobber hver dag for å ikke havne i de dype vonde følelsene igjen. Når jeg har drukket litt alkohol kvelden før, kommer dette opp igjen og overmanner meg, og det føles så enormt ekte. Det føles som om disse tankene er sannheten, og alt annet er tull og unnskyldninger.

Så nå har jeg bestemt meg, jeg kommer ikke til å drikke på en stund, det er rett og slett ikke verdt det nå. Jeg begynner med en måned, frem til 8. Februar, og jeg har lyst til å klare å holde på dette. Jeg har så lyst til å bli frisk, det er det jeg har mest lyst til av alt, og da tror jeg at jeg må ha noen slike regler en periode.

For meg er det på en måte et vanskelig valg å ta. Ikke fordi jeg må ha alkohol, men fordi det er så mye sosialt rundt dette med drikke og venner. Det er liksom noe ekstra kos med å invitere en venn over på et glass vin. Jeg forbinder alkohol med mye sosialt, det hører liksom til så mange ting. Det føles litt tomt, vanskelig, og ikke skulle kunne gjøre det. Som om jeg hindrer en viktig sosial del av meg selv. Derfor tror jeg også dette blir vanskelig, nettopp fordi jeg forbinder det med så mye sosialt.

Samtidig er det viktigste nå at jeg blir frisk. At jeg kommer meg ut av angst og depresjon og finner tilbake til en trygg, god meg selv. Og jeg ønsker å prøve dette, jeg tenker at det kan være en god start på bedre vaner for senere også. Jeg har blitt så vant til å assosiere et glass vin med noe koselig, men man trenger det jo egentlig ikke, det er jo bare vane.  Jeg drikker ikke så ofte, men likevel. Og etter at jeg har fått større symptomer på angst har alkoholen føltes litt som en trygghet i sosiale situasjoner, fordi det gjør alle lydene, noe jeg reagerer veldig på, mer overkommelig for meg. Jeg klarer å sile ut flere lyder og det blir ikke så overveldende med alle menneskene rundt, og det er lettere å fokusere på samtalen jeg er i. Dette er jo ikke et problem jeg har når jeg er frisk, dette med lyder, men det har kommet som en konsekvens av alarmberedskapen jeg fortsatt går inn i når jeg er rundt andre mennesker (angst). Og jeg ønsker ikke at det skal være sånn, at alkohol skal bli en trygghet i sosiale situasjoner, det er ikke et sånt forhold jeg har hatt til alkohol tidligere og jeg syntes det virker som en slippery road. Men hovedgrunnen er jo at jeg går så langt ned dagen etter.

Den største utfordringen for meg tror jeg ligger i de «enkle» kveldene med venninner, hvor vi drikker noen glass vin hver og skravler. I en bursdag eller lignende tror jeg faktisk det går lettere å holde seg unna, mens i mindre settinger tror jeg at jeg kommer til å føle meg mye kjipere, at jeg legger en demper på stemningen på en måte. Og tanken om at «det er ikke så farlig å drikke litt, det er jo bare god stemning» vet jeg kommer til å virke overbevisende. Men så er det jo ikke god stemning for meg dagen etter nå, og det er det jeg må huske på.

Det er mange utfordringer om dagen, det er ikke lett å kjempe seg ut av depresjon og angst. Jeg forsøker å fokusere på søvn, mat og bevegelse, og prioriterer dette. I tillegg har jeg nå bestemt meg for å velge bort noen ting en periode – som blant annet alkohol. Forhåpentligvis kan dette være med og løfte meg enda litt opp, nærmere å bli frisk. Jeg håper det. 

Dette skal jeg klare.

Ønsker dere alle en flott dag!