Min vei

For Better Or Worse

Med bihulebetennelse og verking i kroppen ble ikke starten på 2018 helt som planlagt. Helt ærlig så syntes jeg det har vært ganske vanskelig. De første dagene var greie, for alle blir syke innimellom. Men når jeg nærmet meg en uke utslått i senga, så kom mange av de tidligere vonde periodene tilbake. Følelsen av å være «stuck», av å ha en kropp som ikke fungerer, som alltid verker, som jobber mot deg. Følelsen av å være fanget i senga, og angsten for at det ikke skal gå over. På en måte er det jo tull. Det er jo bare en bihulebetennelse. Men det å ligge så mye dag ut og dag inn, med en kropp som verker, det minner meg om så mye vondt. Det minner om de vondeste periodene i livet mitt, og vekker angsten for å havne der igjen. Angsten for at kroppen ikke skal begynne å fungere igjen. For at dette ikke skal gå over. Så dette er vanskelige dager.

Jeg prøver å fokusere. Fokusere på at dette går over, at jeg blir bra igjen, dette skal bli bra igjen. Og at når jeg blir frisk, så har jeg en fulltidsjobb å gå tilbake til. En kjæreste. Venner. Et helt liv som fungerer. Jeg prøver å fokusere på at frykten ikke er reell. Det er ingen som blir liggende i månedsvis av en bihulebetennelse.

Det er ingenting å være redd for. Men det sitter i kroppen.

Helt siden skaden og alle smertestillende, har jeg vært mye syk. Kroppen har vært utslitt, tålt lite. Og hver gang kjenner jeg på redselen for min egen kropp, og hva jeg gjør om energien ikke kommer tilbake, om det ikke slutter å verke. Redselen for å bli fanget i en sånn situasjon igjen. Når jeg ikke klarer å dytte det vekk, prøver jeg å distrahere meg. Se på en serie. Få tankene over på noe annet. Gi kroppen tid -tid til å lege seg selv. Noen ganger funker det, andre ikke.

Snart må jeg bli bedre. For jeg har tilbrakt så mye tid de siste årene i senga, og jeg orker ikke en dag til. Ikke en dag til. Det er ikke til å bære. Snart. Snart er det tilbake til livet. Jeg trenger det. Jeg trenger å leve i verden, ikke i hodet. Jeg trenger å gjøre ting, ikke bare tenke på dem. Jeg trenger energien min. Og når denne bihulebetennelsen er over, så vil jeg fokusere på å bygge immunforsvaret mitt. Gjøre noe for å unngå disse situasjonene så ofte. For det tærer fortsatt så mye på.

Jeg vil leve livet mitt. På godt og vondt. Men det har vært nok vondt de siste årene. Jeg er klar for det gode nå. 2018. Tiden er inne. 

xoxo, Moni