Depresjon · Everyday Life · Min vei

Veien fremover

I det siste har jeg vært mye i tankeboksen rundt hva jeg vil fremover. Helt siden jeg brakk hælen for snart to år siden, har det med hælen vært en så stor del av min hverdag. Det har vært operasjoner, smerter, opptrening, nye nedturer, nye forsøk, og konstante tanker rundt foten og hvordan jeg skulle få dette til.

Nå som jeg endelig kan begynne å legge dette mer bak meg føler jeg meg så fri – og fremtiden står plutselig så åpen for meg igjen!

Det har gjort at jeg har tenkt mye. Når jeg brakk foten for to år siden var planen egentlig å begynne på en master på BI samme høst, en master jeg altså ville vært ferdig med nå til sommeren. Etter en ny nedtur og utsettelse i høst ble den nye planen å begynne på masteren igjen høsten 2017. Men mye har endret seg på disse to årene, og jeg er usikker på om det er i den retningen jeg vil gå. Jeg har på en måte vært litt låst der – først skulle jeg ta masteren, så skulle jeg gjøre «det jeg ville». Men jeg kjenner nå at jeg er 25år og at det å bruke to år på en master før jeg gjør det jeg vil kanskje ikke er noe poeng lenger – kanskje jeg heller bare skal satse på det jeg vil !

Jeg har gått mange runder rundt dette med studier i hodet den siste uka, jeg føler på en måte at jeg burde ha en master, men det er jo egentlig bare tull. Jeg mener, det er klart det er vits med en master, men ikke hvis det setter drømmene mine på vent i stedet for å hjelpe meg med å nå dem. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg gjør til høsten, men det er befriende å la meg selv tørre å tenke på alternativer! Nå har jeg jo en periode med mulighet til å utforske andre ting, som f.eks. interiørinteressen min eller min kjærlighet for selvhjelp, og se om dette kan lede meg noen vei. På en måte er det skummelt å ikke gå den «sikre, planlagte» veien, men jeg er likevel så spent på hvor det jeg planlegger nå kan bringe meg!

Det er så fint å være så mye friskere at jeg kan tenke med glede og håp på fremtiden igjen! Jeg kjenner virkelig en dyp, ekte takknemlighet over at livet er ok å leve igjen. Takk, takk, takk.

På en måte har jeg ikke vært helt klar til å dele dette med «verden», for jeg har følt at denne nye lykkefølelsen min har vært så skjør – og at hvis jeg snakker om den, så påvirker jeg den kanskje. Men nå har det holdt seg i flere uker, jeg blir stadig bedre og bedre og klarer mer og mer å ta ansvar for mitt eget liv igjen. Endelig 

Det føles helt utrolig å tenke på hvor langt nede jeg var for bare noen måneder siden, og selv om jeg fortsatt har ups and downs, så er jeg virkelig på et helt annet sted i dag. Trinn for trinn tar jeg tilbake kontrollen over mitt eget liv, og det føles fantastisk.

I kveld sitter jeg og lager oversikt over hvordan jeg skal jobbe med å bygge opp igjen grunnmuren min fremover (mer om dette med grunnmur her), og gleder meg til å dele mer på bloggen igjen fremover av både prosjekter og hvordan det går. Forhåpentligvis kan jeg inspirere eller bidra til at noen av dere også klarer å ta positive skritt i deres liv. Men mest av alt er det for min egen del – jeg liker å ha et sted å dele, et sted hvor jeg kan skape det jeg ønsker. Det blir en spennende tid fremover.. 

Takk igjen for all støtte! ♥

Angst · Depresjon · Goals · Min vei

Lykkejegeren, 02

Hei bloggen,
lenge siden sist… 

En endring er på vei nå, jeg føler det på meg. Jeg vet det. Jeg har kjempet, kjempet så lenge, og sakte men sikkert begynner ting å snu. Hverdagen er litt lettere. Jeg har lyst til litt mer. Jeg har lyst til ganske mye mer, faktisk. Og hva jeg får til i løpet av en dag nå, selv om det er mindre enn en «helt frisk» person, er så enormt mye mer enn 3-4 uker tilbake i tid. YES!

I tillegg er det noe som har snudd, noe enormt viktig. Jeg har merket at i det siste, når jeg føler meg crap, så er det som regel en grunn til det. Det er jo det som er en av de vanskeligste tingene med en depresjon, du er så langt nede uansett hva du gjør. Enten føler du deg dritt, eller så føler du ingenting. Det kan jo være noen lysglimt, men sånn er hovedbildet.

Nå derimot vet jeg at jeg er på vei opp – for nå er det oftere en grunn til at jeg føler meg utenfor. Det kan være mye forskjellig. Jeg har ikke fått i meg nok mat. Jeg har vært for mye i ro. Jeg har gjort for mye i løpet av en dag, eller over flere dager. Leiligheten er rotete. Jeg har ikke dusjet og føler meg fæl. Noe rundt meg stresser meg, en samtale, en lyd, en hendelse. Eller noe inni meg, en tanke, en strøm av tanker, en følelse. Jeg har sovet for lite..

Men forskjellen er at det er ikke tilfeldig lenger. 

salty27

Det er ikke tilfeldig hvordan jeg føler meg lenger – og det er så enormt stort. For når det er en grunn til at man føler seg dårlig, så har man mulighet til å gjøre noe med det! Noen dager er det vanskeligere enn andre selvsagt, det kan være mange ting og bygge seg opp, bli for overveldende eller dra meg for langt ned til at jeg klarer å gjøre noe med det. Men veldig, veldig mange dager i det siste, så har jeg klart å skape meg gode dager. Bedre dager. 

Endelig er jeg på et sted hvor jeg vet at hvis jeg står opp og lager meg en kopp kaffe, så føler jeg meg bedre enn hvis jeg blir liggende i senga. Jeg vet at hvis jeg har fett hår, så føler jeg meg bedre etter at jeg har dusja. Jeg vet at når jeg er sulten, så hjelper det å spise.

For mange er dette selvfølgeligheter, men når du er langt nede i en depresjon så er det ikke nødvendigvis sånn. Man kan gjøre alle de «riktige tingene», men det hjelper ikke. Man har det like fælt.

Endelig! Endelig er jeg på et annet sted.. !
Og dette gir meg en så enorm følelse av makt.

Jeg har hjulpet meg selv i månedsvis, kjempet så hardt. Fått så mye hjelp og støtte av de rundt meg. Vært så eeenormt langt nede. Nå føler jeg at jeg ser lyset i enden av tunellen.  Jeg er ikke ute av den enda, men jeg kan se lyset.
Og jeg er på vei. ♥

xoxo, Moni ♥

Min vei · Tekst

New Moon

Det har vært et lite opphold i bloggingen min igjen, det har vært en blanding av veldig svingende, tøffe dager i det siste og lite overskudd til bloggingen. Etter at jeg fortalte noen av mine nærmeste venner om bloggen kjenner jeg at terskelen for å blogge har gått opp. Jeg føler mer at jeg må «prestere» enn tidligere, og det hindrer meg i å blogge og skrive om ting like lett. Det er så utrolig synd – for denne bloggen skal jo bare være gøy, ikke enda et område jeg skal prestere på. Jeg jobber med meg selv for å «komme over» den følelsen av at presset på bloggingen har økt, og at det må være så og så bra – og i stedet prøve å kose meg med dette prosjektet igjen. Dette er jo noe jeg gjør for gøy, så jeg må minne meg selv på at det ikke er så farlig hva andre forventer, og at denne bloggen er mitt sted.

En annen stor grunn er at jeg skal få meg hund! Så det har vært en del planlegging, turer på dyrebutikker, valpebesøk osv. i det siste. Nå begynner det meste å komme på plass til den lille valpen, som jeg får fredag neste uke! Jeg har aldri hatt hund før så jeg gleder meg veldig, men er også veldig spent på hvordan det blir. Jeg tenker det kommer til å bli en så positiv ting i dagene mine, spesielt nå, og håper det vil bringe med seg mye glede (selv om jeg vet jo selvfølgelig at det er mye jobb også).

Jeg har bestemt meg for å ikke kjøre noen mål her på bloggen i Mars. Jeg vil gjerne være så åpen som mulig, men samtidig er det ikke alt jeg vil dele og det må være lov. I det siste har jeg jobbet mye med tankemønstre, angst – og en del mønstre som har kommet etter en alvorlig skade i benet mitt for 1,5år siden og alt som har skjedd etter det. Alt rundt denne skaden er vondt og vanskelig for meg, og jeg er ikke klar for å dele åpent rundt dette enda. Det er rett og slett fortsatt for vondt, jeg klarer ikke å snakke om det.

Andre temaer jeg jobber med er overtenking, perfeksjon, en enormt selvkritisk stemme, dårlig samvittighet for alt, å sette meg selv først, og lignende. Rett og slett ting jeg gjør selv som gjør hverdagen min vanskeligere – og slik ønsker jeg jo ikke å ha det! Men selv om jeg vet at disse tingene er dumt er det så vanskelig å faktisk endre måten man tenker på! Så det tar tid, og krever jobb. Dette er nok ting mange av de rundt meg ikke ser så godt at jeg gjør, men det påvirker hvordan jeg har det inni meg enormt.

Likevel, jeg har øyeblikk hvor jeg er stolt og fornøyd med hvor langt jeg har kommet, hvor jeg føler at jeg er på god vei og kanskje klarer å kvitte meg med alle disse «tvangstankene» om hvordan ting må være, og leve livet mitt fritt slik jeg vil! Noen ganger føles det som mitt eget hode er buret som holder meg tilbake – og slik vil jeg ikke ha det. Det er så vanskelig, vanskelig… Men jeg fortsetter å jobbe. Jeg savner tiden hvor jeg klarte å slippe meg litt mer løs og «bare leve», men jeg skal komme dit igjen – og enda lenger!

Jeg har så lyst til å ha det bra med meg selv. Til å kunne leve et liv uten begrensninger.
Jeg prøver å ta daglige steg mot disse målene, og håper at ting snart skal løsne litt.

2017-02-12 19.57.22

Håper dere har en god uke, alle sammen! ♥

Angst · Depresjon · Tabu · Tekst

Dark Rays

– Når de psykiske lidelsene snakker –

2017-02-07-21-28-45

Jeg er så sint på meg selv. Jeg hater meg selv.

Hvorfor klarer jeg ikke fungere? Hva er det som er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å leve, det mest grunnleggende av alt?

Hva er livet verdt når du er redd hele tiden og hater deg selv for det?

Hva er livet verdt når du lever som meg?

Når du gruer deg til å legge deg, gruer deg til enhver ny dag. Når alt du skal skremmer deg. Når det å gå på butikken føles ut som du skal ta eksamen, som om du må prestere og alles øyne hviler på deg. Når det å spise blir for avansert, for vanskelig, for uoverkommelig. Når risikoen ved å møte andre føles like høy som risikoen på et jobbintervju. For drømmejobben. Med 60 andre søkere.

Jeg sitter her i leiligheten min. Hører lydene utenfra. Tenner lys, prøver å gjøre det litt koselig. Er redd, redd for å legge meg. Livet føles så presserende. Skulle ønske jeg kunne sette det på pause. Jeg puster inn. Puster ut. Forsøker å være snill med meg selv. Si fine ting til meg selv. Men det er jo en løgn. Hva er man verdt når man ikke engang klarer å ta vare på seg selv? Når man ikke engang klarer være glad i seg selv?

Jeg føler at jeg har så mye å gi, om jeg bare hadde hatt det bra med meg selv. Men så klarer jeg jo ikke det. En time av gangen, en dag av gangen, kanskje noen dager.. Så faller det sammen. Gang på gang på gang. Jeg prøver å bygge det opp igjen. Men det bare raser.
Helvete heller. Hva er galt med meg?

Skulle ønske noen kunne fikse meg.
Sy meg sammen til et fungerende menneske igjen.

Men det går jo ikke. Den jobben må man gjøre selv. Og jeg får det ikke til. Jeg vet jo alt jeg burde gjøre – elsk deg selv, vær snill med deg selv, begynn rolig, osv. osv. Men det hjelper ikke, for jeg får det ikke til i praksis!! Jeg mestrer ikke kunsten å leve.
Og for det hater jeg meg selv.

Jeg er så svak.
Så svak at jeg ikke fortjener kjærlighet, lys, mat, tid..
Så svak at jeg ikke fortjener å leve?

Verden hadde vært et bedre sted uten meg. 

Angst · Mood · Tekst

Monday Mood #3

Det er ikke de letteste dagene for meg nå.
De er fylt med mye glede og moro, men også mye redsel, angst og vanskelige tanker. Jeg kjenner at depresjonen begynner å bli bedre generelt, og at jeg har flere gode dager. Det er utrolig fint!

Men jeg merker også at jeg sliter med angst på en helt annen måte enn jeg noen gang har vært borti tidligere, og det syntes jeg er vanskelig. Det med depresjon har jeg vært gjennom flere ganger før, så jeg vet mye om det, hvordan jeg skal takle det osv. – det å innse at jeg sliter med angst også derimot sitter langt inne for meg. Det er liksom ikke nok at jeg sliter med depresjon, jeg må innse at jeg sliter med to ting. Det er så kjipt. Jeg er frustrert, føler at hele livet mitt har blitt et prosjekt som må «fikses», og at jeg ikke fungerer på noen områder av meg selv. Jeg må fikses før jeg kan fungere som en «normal» person. Det er en utrolig vond følelse. Jeg prøver å gjøre de tingene jeg plutselig har blitt redd for, men med angsten koster hverdagslige aktiviteter så enormt mye mer. Så jeg jobber med en dag av gangen, og prøver prøver prøver å fokusere på det som går bra. Jeg får jo til utrolig mye mer enn bare for en måned siden, så jeg forsøker å holde på det.

Ellers vil jeg bare si at jeg setter utrolig pris på alle fine kommentarer fra dere! Jeg har ikke fått svart på alt de siste ukene da jeg har hatt mer enn nok med meg selv, men jeg leser dem, og jeg setter pris på dem, og dere blir hørt. ♥

xoxo, Moni

Angst · Depresjon · Min vei

Høyt og lavt

Nå er jeg jo i en «overgangsfase» mellom deprimert og frisk. Jeg sliter fortsatt med depresjon på et sånt nivå at det gjør dagene vanskelige, men jeg har også fine dager og øyeblikk. Jeg tenkte jeg ville dele litt mer om hvordan dette er i dag, og hvordan den balansen er for meg. Vil igjen minne om at jeg kun snakker ut fra egne erfaringer og at depresjoner ikke nødvendigvis oppleves likt for alle. Jeg sliter også med angst, selv om mitt hovedproblem er depresjonen, og det påvirker også hvordan jeg opplever ting. 

darknight

Når jeg er langt nede faller dagene fra hverandre. Alt blir vanskelig, uoverkommelig. Tanken på å blogge kan gjøre meg kvalm. Det med mat blir enormt slitsomt og komplisert, og jeg bryr meg heller ikke så mye om det, så den «enkle» løsningen er å bare la være å spise, så trenger jeg ikke ta stilling til det. Jeg må fortelle meg selv at det med mat er viktig, men jeg føler det ikke. Jeg kan huske jeg tidligere har tenkt at «hva er poenget med mat, vi skal jo alle dø uansett». Dette er vanskelig for meg å skrive – vanskelig å snakke om – fordi det er så vonde følelser. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, jeg vil jo ikke føle det sånn. Og jeg syntes det er enormt flaut og vondt at jeg går så langt ned at jeg mister «kontrollen» over meg selv. Men når jeg går ned, så er det som om jeg bytter hjerne. 

En annen stor forskjell er energinivået mitt. På de vanskelige dagene er alt enormt slitsomt, jeg kan grue meg til å gå på do i en halvtime før jeg orker å gjøre det, og jeg må over en stor dørstokkmil for å hente smoothie i kjøleskapet. Det er kanskje umulig å se for seg for noen som ikke har opplevd det, men prøv å se for deg noe du syntes er vanskelig å gjennomføre selv om du egentlig vil og vet at du burde – f.eks. å trene mer (som mange sliter med). I teorien er det jo bare å reise seg opp fra sofaen, skifte og dra å trene, men det er likevel vanskelig å gjennomføre noen dager. Slik blir vanlige oppgaver for en deprimert person.

Hvis jeg vet at jeg skal noe den dagen, kan alt handle om å få til det. Jeg har måttet avlyse så mange avtaler det siste halvåret/året, og jeg ønsker ikke å være en person som ikke følger opp det jeg sier, som man ikke kan stole på at kommer. Selv om det er jo på en måte det jeg er nå, men det er vondt for meg at det er sånn, og jeg jobber imot det. Dessuten føler jeg meg så enormt mye sykere de gangene jeg ikke får det til, og må bli hjemme. Da blir liksom sykdommen så tydelig. Og det er ikke så enkelt å si til venner at «jeg kommer ikke for jeg er så deprimert at jeg hater meg selv», så da må jeg ofte finne på en unnskyldning. Det er jo rett og slett ikke alle man vil dele noe så personlig som en depresjon med. Og da føler jeg meg bare enda mer håpløs, fordi jeg må «skjule» den ekte meg, noe som lett starter en ond spiral hvor jeg føler meg alene i verden, uten venner, uten noen som bryr seg. Jeg er helt ubetydelig, og tenker at verden er et like fint sted uten meg. Motsatt, hvis jeg klarer å komme meg ut, føler jeg meg litt friskere, jeg kan tenke at jeg klarte hvert fall det, og det er fint. Dette varierer også fra dag til dag, når jeg er ordentlig langt nede bryr jeg meg ikke om jeg kommer meg ut eller ikke, men jeg er heldigvis sjeldent så dårlig nå. Jeg er jo heldigvis på vei opp igjen og faller som regel ikke så langt ned. 

På gode dager er det annerledes. Den største forskjellen er kanskje tilstedeværelsen av følelser. Da føler jeg ting igjen. Mange tenker kanskje på depresjon som at man er konstant trist, men like ofte er det apati – fraværet av følelser – som er problemet. Derfor er det så fint på de dagene hvor jeg føler igjen. Det er som om man går fra å være levende død, til å bli levende. Kaffen har smak, naturen er fin, det er vits i å spise mat for jeg vil jo leve og ha energi og føle meg bra. Jeg har alltid vært glad i å planlegge og skrive lister, og for meg kjenner jeg stor forskjell i at jeg kan klare å tenke lenger fremover igjen. Jeg kan tenke at neste uke har jeg lyst til det og det, eller at i morgen hadde det vært fint og møte en venninne. På de vanskelige dagene har jeg mer enn nok med de neste timene, og bare tanken på morgendagen blir overveldende. 

Energinivået er også noe helt annet, og på gode dager er det mye lettere å få til ting. Noen fine dager har jeg til og med lyst til å stå opp! Det å lage mat blir overkommelig, det er slitsomt – men ikke umulig slitsomt. Og jeg kan fylle dagen med små aktiviteter, med litt pauser mellom, og ha det veldig ålreit! Det er fint å ha lyst til ting igjen, og det er fint å føle at noe går fremover, at man får til noe. Det gir jo mestringsfølelse. 

Svingningene mellom disse to «stedene» er enorme. 

For meg er det en stor utfordring å begrense meg nok på de ordentlig gode dagene, for det er så godt å endelig ha energi og lyst igjen! Du kan se for deg at du har ligget med influensa i en uke eller to, også føler du deg endelig frisk. Man har så mye å ta igjen, så mye man vil gjøre! Sånn føler jeg det, og det er vanskelig å holde igjen nok. Plutselig har jeg holdt på med noe fra morgen til kveld, ofte kost meg med det også, før jeg plutselig er så sliten at jeg knekker sammen og gråter fordi jeg ikke orker å gå og legge meg. Noen ganger kan jeg være på «topp» en dag eller to, før jeg plutselig føler meg totalt utslitt og må krype gjennom de neste dagene. Jeg prøver å holde igjen på de gode dagene, men det er vanskelig å vite hvor grensen går, og hva som blir «for mye» ift. hva som bare er bra å gjøre. Ofte ser jeg effekten best en dag eller to etterpå, altså at jeg våkner helt utslitt og nede dagen etter hvis jeg har gjort for mye. 

Det kan være vanskelig å forholde seg til, for man vet aldri hvordan den neste dagen blir. Mange deprimerte ender opp med å snu døgnet, og en del av det kommer av at man gruer seg så mye til morgendagen at man ikke ønsker å legge seg. Og det blir jo igjen en ond sirkel, med søvn på feil tid ift. lys, man blir mer sliten og dårligere, osv. Men selv om jeg vet dette, så har jeg mange kvelder hvor jeg syntes det er utrolig vanskelig å gå og legge meg, og hvor alt føles bedre å gjøre enn det. Hele kroppen stritter imot! Jeg er rett og slett redd for morgendagen, redd for hvordan den blir, og redd for å ha det vondt igjen. Jeg er også redd for å bli liggende i senga uten å sovne, og hvilke tanker som kan komme da. Det er forferdelig å gå gjennom dette, jeg er jo faktisk redd for «meg selv», og for hvordan jeg selv kan bli. Angsten jeg opplever handler i hovedsak om depresjonen min, som jeg har sagt tidligere – jeg er enormt redd for alt som kan trigge depresjonen min, eller for å føle meg verre igjen. Jeg har hatt det så vondt denne runden, og jeg vil aldri tilbake dit igjen. Det skremmer meg. Så jeg prøver alt jeg kan å følge råd, og gjøre de riktige tingene, for å være sikker på at jeg ikke blir dårlig igjen. 

På en måte høres dette positivt ut, og det kan det jo være også. Men om dagen går det for langt, og jeg er redd for alt av småting som kan trigge. Dette begrenser meg i hverdagen, f.eks. kan jeg si nei til mange ting som kanskje kunne gitt meg glede, fordi jeg er redd for at jeg skal bli sliten, eller stressa – eller at noen skal si noe «feil» også blir jeg gående og tenke på det i to dager etterpå og har det vondt. Jeg er utrolig sensitiv nå, og det skal lite til før jeg reagerer sterkt følelsesmessig. Derfor føles det noen ganger som en risiko å være med andre mennesker, for man vet jo aldri hva folk kan si – og ting kan fort bli feil selv om de mener det godt. Jeg forsøker å ikke ta ting til meg, men det er ikke så lett når følelsessenteret jobber med sprengt kapasitet døgnet rundt. Visste du at når et menneske er deprimert vil amygdala – stedet i hjernen som prosesserer følelser – vokse seg større og hippocampus – hukommelsessenteret i hjernen – krympe? Dette gjør blant annet at man reagerer mer følelsesmessig på ting enn til vanlig og har vanskeligere for å huske ting og konsentrere seg.

– Vet jeg har brukt alle bildene tidligere, men hadde det ikke i meg å finne nye i dag

Poenget mitt med alt dette er at det er utrolig vanskelig å finne en balanse. Sier jeg nei til for mye? Gjør jeg for mye? 

Det er vanskelig å vite, og jeg merker gjerne ikke effekten før det er «for sent» og jeg enten føler meg nede fordi jeg har gjort for lite en dag eller føler meg utslitt fordi jeg har funnet på for mye. Jeg er konstant redd for både å gjøre for mye eller for lite, så alle mulige hendelser må vurderes. I hjernen skjer det en krisemaksimering hvor alle små avgjørelser kan føre til enten forbedring eller forverring av situasjonen, og faren for å velge feil føles overhengende. Problemet med dette er at man går rundt konstant i «alarmberedskap», hvor kroppen er aktivert og klar for å kunne varsle om fare – noe som er utrolig utmattende. Jeg merker det på at jeg reagerer mer på lyder og lys og har vanskelig for å henge med hvis det skjer mye rundt meg f.eks. 

Det ble mye snakk om følelser, men jeg syntes ting er vanskelig om dagen. Det er vanskelig å balansere riktig – vanskelig å i det hele tatt vite hva som er riktig – og jeg er redd. Redd for å bli dårligere. Den bekymringen i seg selv er jo slitsom for kroppen i lengden, men det er ikke bare å skru den av. Jeg må jobbe gjennom det, dag for dag, prøve å fokusere på de riktige tingene, prøve å balansere, prøve å balansere. Noen dager føles det ut som jeg balanserer på en knivsegg, at jeg når som helst kan falle av, ned, ned i mørket. Andre dager føles det ikke slik, men da må jeg holde igjen, så det ikke blir for mye. Aldri kan jeg puste ut. Aldri kan jeg puste fritt. Jeg er utslitt. Lei. Full av håp og likegyldig på samme tid. Sliten. Og redd.
Redd for å falle.

Everyday Life · Min vei

Stronger Than Yesterday

Akkurat nå har jeg det så bra! 

Jeg sitter her med bulletproof kaffen min og kjenner at jeg har lyst til å leve dette livet, denne dagen, dette øyeblikket. Jeg har lyst til å leve, for det er mulig å ha det bra.

Helgen var utrolig tøff, men jeg kom meg gjennom – og jeg kjenner at det har gitt meg enormt med håp! Ikke minst føler jeg meg sterk, jeg føler at jeg kan takle ting, og at jeg kanskje er sterkere enn sykdommene mine. Jeg sitter igjen med en enorm mengde mestringsfølelse og føler virkelig at nå er «the sky is the limit» mulig. Jeg har ikke virkelig følt det slik på så lenge. Jeg har jo prøvd å fortelle det til meg selv om og om og om og om igjen, men det har ikke føltes ekte. Men nå er det et gryende håp inni meg, som sier at kanskje er det mulig å få et godt liv igjen. At kanskje begynner all den harde jobbingen jeg har lagt ned gjennom flere måneder og gi noe tilbake som varer lenger enn ett øyeblikk, lenger enn en time. Som kan gi gode dager, ikke bare stunder.

Jeg kjenner at jeg har fått lysten til å leve tilbake.

Jeg kan komme meg gjennom vanskelige dager, takle alt det vonde, og kanskje til og med slå denne sykdommen. Det er ingenting som hadde vært bedre enn det!

Jeg har jo følt det slik tidligere også, og så forsvinner det igjen. Slik er det jo med en depresjon. Men jeg samler likevel på alle disse øyeblikkene, disse timene hvor jeg har lyst til å leve livet mitt, for de viser at det er mulig å komme dit igjen. Og for hver gang jeg får samlet opp et nytt øyeblikk, en ny time, en ny god dag, føler jeg meg litt sterkere. Litt mer rustet. Ballen har begynt å rulle.. 

Jeg har lyst til å vinne denne kampen. 

Håper uken din starter like bra! Jeg heier på deg ♥

Xoxo, Moni