Depresjon · Everyday Life · Min vei

Veien fremover

I det siste har jeg vært mye i tankeboksen rundt hva jeg vil fremover. Helt siden jeg brakk hælen for snart to år siden, har det med hælen vært en så stor del av min hverdag. Det har vært operasjoner, smerter, opptrening, nye nedturer, nye forsøk, og konstante tanker rundt foten og hvordan jeg skulle få dette til.

Nå som jeg endelig kan begynne å legge dette mer bak meg føler jeg meg så fri – og fremtiden står plutselig så åpen for meg igjen!

Det har gjort at jeg har tenkt mye. Når jeg brakk foten for to år siden var planen egentlig å begynne på en master på BI samme høst, en master jeg altså ville vært ferdig med nå til sommeren. Etter en ny nedtur og utsettelse i høst ble den nye planen å begynne på masteren igjen høsten 2017. Men mye har endret seg på disse to årene, og jeg er usikker på om det er i den retningen jeg vil gå. Jeg har på en måte vært litt låst der – først skulle jeg ta masteren, så skulle jeg gjøre «det jeg ville». Men jeg kjenner nå at jeg er 25år og at det å bruke to år på en master før jeg gjør det jeg vil kanskje ikke er noe poeng lenger – kanskje jeg heller bare skal satse på det jeg vil !

Jeg har gått mange runder rundt dette med studier i hodet den siste uka, jeg føler på en måte at jeg burde ha en master, men det er jo egentlig bare tull. Jeg mener, det er klart det er vits med en master, men ikke hvis det setter drømmene mine på vent i stedet for å hjelpe meg med å nå dem. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg gjør til høsten, men det er befriende å la meg selv tørre å tenke på alternativer! Nå har jeg jo en periode med mulighet til å utforske andre ting, som f.eks. interiørinteressen min eller min kjærlighet for selvhjelp, og se om dette kan lede meg noen vei. På en måte er det skummelt å ikke gå den «sikre, planlagte» veien, men jeg er likevel så spent på hvor det jeg planlegger nå kan bringe meg!

Det er så fint å være så mye friskere at jeg kan tenke med glede og håp på fremtiden igjen! Jeg kjenner virkelig en dyp, ekte takknemlighet over at livet er ok å leve igjen. Takk, takk, takk.

På en måte har jeg ikke vært helt klar til å dele dette med «verden», for jeg har følt at denne nye lykkefølelsen min har vært så skjør – og at hvis jeg snakker om den, så påvirker jeg den kanskje. Men nå har det holdt seg i flere uker, jeg blir stadig bedre og bedre og klarer mer og mer å ta ansvar for mitt eget liv igjen. Endelig 

Det føles helt utrolig å tenke på hvor langt nede jeg var for bare noen måneder siden, og selv om jeg fortsatt har ups and downs, så er jeg virkelig på et helt annet sted i dag. Trinn for trinn tar jeg tilbake kontrollen over mitt eget liv, og det føles fantastisk.

I kveld sitter jeg og lager oversikt over hvordan jeg skal jobbe med å bygge opp igjen grunnmuren min fremover (mer om dette med grunnmur her), og gleder meg til å dele mer på bloggen igjen fremover av både prosjekter og hvordan det går. Forhåpentligvis kan jeg inspirere eller bidra til at noen av dere også klarer å ta positive skritt i deres liv. Men mest av alt er det for min egen del – jeg liker å ha et sted å dele, et sted hvor jeg kan skape det jeg ønsker. Det blir en spennende tid fremover.. 

Takk igjen for all støtte! ♥

Everyday Life · Min vei · Spire · Tekst

Lykke

God mandag kjære lesere! ♥

Jeg er så glad, og så klar for denne uka!
De siste ukene har jeg fått mer og mer taket på situasjonen min, og begynner nå og føle meg mer mer og mer som «meg selv» igjen. Det er så godt! Det er så fint å kjenne at livet gir litt mening igjen, at hverdagen gir gleder og ikke minst at jeg gleder meg til det som skal komme. Jeg bygger meg opp mer og mer og føler meg nå tryggere og sterkere på at jeg takler litt mer. Det er så fint! Det blir jo en ball som begynner å rulle – når man takler litt mer, får man litt mer selvtillit og trygghet i å gjøre ting, også har man plutselig snudd den onde sirkelen til en god sirkel og livet er på vei opp igjen.

Jeg får ikke helt uttrykt min glede for at jeg endelig er her i ord. Det halvåret jeg legger bak meg har vært det klart verste i mitt liv, og det og endelig føle at fremtiden kan bringe meg seg andre ting enn det som har vært, det er så enormt stort. 

Jeg har gått fra et så mørkt sted, til et sted hvor jeg finner glede i selv de minste ting – slik jeg egentlig er. Jeg blir så inspirert av menneskene rundt meg. Jeg blir så inspirert og glad og håpefull av bilder. Når jeg tenker på fremtiden, ser jeg at den kan bli fin. Det er klart at en liten del av meg er fortsatt redd for å gå på nye vanskelige dager, men samtidig føler jeg meg sterkere, og klar til å takle det som kommer. Jeg føler at jeg har makt og at jeg kan påvirke mitt eget liv, og at de gangene sykdommen blir for stor for meg – så vet jeg hvordan jeg skal takle det for å minimere konsekvensene av det til det går over.

Så om dagen drømmer jeg meg bort.. Jeg pleier å være så «stressa» – hva skal jeg med livet mitt, er det jeg gjør nyttig nå, hva får jeg ut av dette? Men i det siste har jeg begynt å føle en ro og takknemlighet. Jeg kjenner at jeg ønsker ikke, og trenger ikke, å være så forferdelig nyttig akkurat nå. Jeg klarer ikke å bygge fremtiden min karrieremessig akkurat nå – og det er greit. For jeg har gått gjennom mye, og jeg har lyst på en periode hvor hovedfokuset mitt faktisk er å ha det bra. Jeg trenger å ha det bra litt. Og det er lov. 

Jeg fortjener det.
Og det gjør du og.

Håper din uke starter like bra som min  God mandag!

Depresjon · Goals · Min vei · Angst

Lykkejegeren, 02

Hei bloggen,
lenge siden sist… 

En endring er på vei nå, jeg føler det på meg. Jeg vet det. Jeg har kjempet, kjempet så lenge, og sakte men sikkert begynner ting å snu. Hverdagen er litt lettere. Jeg har lyst til litt mer. Jeg har lyst til ganske mye mer, faktisk. Og hva jeg får til i løpet av en dag nå, selv om det er mindre enn en «helt frisk» person, er så enormt mye mer enn 3-4 uker tilbake i tid. YES!

I tillegg er det noe som har snudd, noe enormt viktig. Jeg har merket at i det siste, når jeg føler meg crap, så er det som regel en grunn til det. Det er jo det som er en av de vanskeligste tingene med en depresjon, du er så langt nede uansett hva du gjør. Enten føler du deg dritt, eller så føler du ingenting. Det kan jo være noen lysglimt, men sånn er hovedbildet.

Nå derimot vet jeg at jeg er på vei opp – for nå er det oftere en grunn til at jeg føler meg utenfor. Det kan være mye forskjellig. Jeg har ikke fått i meg nok mat. Jeg har vært for mye i ro. Jeg har gjort for mye i løpet av en dag, eller over flere dager. Leiligheten er rotete. Jeg har ikke dusjet og føler meg fæl. Noe rundt meg stresser meg, en samtale, en lyd, en hendelse. Eller noe inni meg, en tanke, en strøm av tanker, en følelse. Jeg har sovet for lite..

Men forskjellen er at det er ikke tilfeldig lenger. 

salty27

Det er ikke tilfeldig hvordan jeg føler meg lenger – og det er så enormt stort. For når det er en grunn til at man føler seg dårlig, så har man mulighet til å gjøre noe med det! Noen dager er det vanskeligere enn andre selvsagt, det kan være mange ting og bygge seg opp, bli for overveldende eller dra meg for langt ned til at jeg klarer å gjøre noe med det. Men veldig, veldig mange dager i det siste, så har jeg klart å skape meg gode dager. Bedre dager. 

Endelig er jeg på et sted hvor jeg vet at hvis jeg står opp og lager meg en kopp kaffe, så føler jeg meg bedre enn hvis jeg blir liggende i senga. Jeg vet at hvis jeg har fett hår, så føler jeg meg bedre etter at jeg har dusja. Jeg vet at når jeg er sulten, så hjelper det å spise.

For mange er dette selvfølgeligheter, men når du er langt nede i en depresjon så er det ikke nødvendigvis sånn. Man kan gjøre alle de «riktige tingene», men det hjelper ikke. Man har det like fælt.

Endelig! Endelig er jeg på et annet sted.. !
Og dette gir meg en så enorm følelse av makt.

Jeg har hjulpet meg selv i månedsvis, kjempet så hardt. Fått så mye hjelp og støtte av de rundt meg. Vært så eeenormt langt nede. Nå føler jeg at jeg ser lyset i enden av tunellen.  Jeg er ikke ute av den enda, men jeg kan se lyset.
Og jeg er på vei. ♥

xoxo, Moni ♥

Min vei · Tekst

New Moon

Det har vært et lite opphold i bloggingen min igjen, det har vært en blanding av veldig svingende, tøffe dager i det siste og lite overskudd til bloggingen. Etter at jeg fortalte noen av mine nærmeste venner om bloggen kjenner jeg at terskelen for å blogge har gått opp. Jeg føler mer at jeg må «prestere» enn tidligere, og det hindrer meg i å blogge og skrive om ting like lett. Det er så utrolig synd – for denne bloggen skal jo bare være gøy, ikke enda et område jeg skal prestere på. Jeg jobber med meg selv for å «komme over» den følelsen av at presset på bloggingen har økt, og at det må være så og så bra – og i stedet prøve å kose meg med dette prosjektet igjen. Dette er jo noe jeg gjør for gøy, så jeg må minne meg selv på at det ikke er så farlig hva andre forventer, og at denne bloggen er mitt sted.

En annen stor grunn er at jeg skal få meg hund! Så det har vært en del planlegging, turer på dyrebutikker, valpebesøk osv. i det siste. Nå begynner det meste å komme på plass til den lille valpen, som jeg får fredag neste uke! Jeg har aldri hatt hund før så jeg gleder meg veldig, men er også veldig spent på hvordan det blir. Jeg tenker det kommer til å bli en så positiv ting i dagene mine, spesielt nå, og håper det vil bringe med seg mye glede (selv om jeg vet jo selvfølgelig at det er mye jobb også).

Jeg har bestemt meg for å ikke kjøre noen mål her på bloggen i Mars. Jeg vil gjerne være så åpen som mulig, men samtidig er det ikke alt jeg vil dele og det må være lov. I det siste har jeg jobbet mye med tankemønstre, angst – og en del mønstre som har kommet etter en alvorlig skade i benet mitt for 1,5år siden og alt som har skjedd etter det. Alt rundt denne skaden er vondt og vanskelig for meg, og jeg er ikke klar for å dele åpent rundt dette enda. Det er rett og slett fortsatt for vondt, jeg klarer ikke å snakke om det.

Andre temaer jeg jobber med er overtenking, perfeksjon, en enormt selvkritisk stemme, dårlig samvittighet for alt, å sette meg selv først, og lignende. Rett og slett ting jeg gjør selv som gjør hverdagen min vanskeligere – og slik ønsker jeg jo ikke å ha det! Men selv om jeg vet at disse tingene er dumt er det så vanskelig å faktisk endre måten man tenker på! Så det tar tid, og krever jobb. Dette er nok ting mange av de rundt meg ikke ser så godt at jeg gjør, men det påvirker hvordan jeg har det inni meg enormt.

Likevel, jeg har øyeblikk hvor jeg er stolt og fornøyd med hvor langt jeg har kommet, hvor jeg føler at jeg er på god vei og kanskje klarer å kvitte meg med alle disse «tvangstankene» om hvordan ting må være, og leve livet mitt fritt slik jeg vil! Noen ganger føles det som mitt eget hode er buret som holder meg tilbake – og slik vil jeg ikke ha det. Det er så vanskelig, vanskelig… Men jeg fortsetter å jobbe. Jeg savner tiden hvor jeg klarte å slippe meg litt mer løs og «bare leve», men jeg skal komme dit igjen – og enda lenger!

Jeg har så lyst til å ha det bra med meg selv. Til å kunne leve et liv uten begrensninger.
Jeg prøver å ta daglige steg mot disse målene, og håper at ting snart skal løsne litt.

2017-02-12 19.57.22

Håper dere har en god uke, alle sammen! ♥

Angst · Depresjon · Goals · Min vei · Mood

Tanker på en torsdag

Nå har det faktisk gått en hel uke siden sist jeg blogget, jeg tror det er det lengste jeg har gått siden jeg begynte denne bloggen. Det har vært en vanskelig tid lenge nå og jeg trengte litt pause – ikke fra bloggen i seg selv – men fra livet, alle tankene, alle avgjørelsene. Jeg har så mange tanker, leveregler og måter å gjøre ting på som ofte bidrar til å gjøre livet mitt vanskeligere enn det trenger å være. Jeg har følt meg så fanget i det lenge, og ikke vært klar til å ta tak i alt. Jeg har tenkt og innsett mye den siste uka, og siden jeg ikke er i humør til noe langt masse-tanker-innlegg, kjører jeg på med en liten liste. Alt dette er jo ikke nye innsikter – men det er noe med å oppsummere det, også ovenfor seg selv, som er fint noen ganger.

Og jeg er så klar for å komme meg videre.. Jeg vil ikke leve livet mitt med alle disse begrensningene!

Jeg sliter MYE mer med angst enn jeg har innrømmet ovenfor meg selv, eller innsett
Mye av det jeg er mest sint på meg selv for at jeg ikke «klarer» i depresjonen nå, sliter jeg egentlig med på grunn av angst og redsler. Jeg er så mye redd!
Jeg er helt klart en høysensitiv person. Haha, her er det ikke tvil..
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det at jeg er høysensitiv enda.
Folk som kun ser meg utenfra tror ofte at jeg er mye tøffere og tryggere enn det jeg er
Jeg er ofte flau over at jeg er som jeg er, og prøver å være annerledes eller «holde tilbake» den virkelige meg så folk ikke skal «oppdage» hvor håpløs jeg er
Jeg har ikke akseptert fotskaden min, og hva den gjorde med livet mitt
Jeg savner kroppen min før skaden enormt. Jeg har på en måte mistet følelsen av at jeg kan stole på kroppen min, og det er så vanskelig og kjipt for meg
Jeg har lenge ønsket at jeg levde livet mitt annerledes enn det jeg gjør, men så har jeg ikke klart å gjøre noe med det
Jeg er redd for å gjøre endringer hovedsakelig fordi jeg er redd for hvordan andre vil  reagere på den «nye meg», men også fordi jeg føler at jeg «svikter» den jeg er nå hvis jeg endrer meg. Akkurat som jeg da innrømmer at den jeg er nå ikke er «bra nok».
Jeg gjøre endringer, hvis jeg skal ha det bra med meg selv. Jeg er nødt til å prioritere annerledes, ikke bare halvveis late som jeg gjør det – ellers havner jeg her igjen
♦ Det kommer til å bli utrolig vanskelig, men dette skal jeg få til. 

Jeg er så lei av å føle meg «fanget» i eget liv, og er så klar for endringer nå. På en måte føler jeg at det er litt «nå eller aldri», jeg ønsker jo ikke å fortsette å leve livet mitt konstant på akkord med meg selv. Det er så slitsomt og kjipt, rett og slett. Veien hit har vært lang og vond, og jeg er sikker på det blir mange vanskelige dager fremover også – men jeg føler meg endelig klarDet med å være klar er virkelig et viktig stikkord her! Jeg føler nesten at jeg ikke får sagt det nok ganger, haha. Jeg vil ikke leve livet mitt på denne måten, og er endelig klar for å ta tak for å skape varige endringer. Det føles så fint å skrive! Dette blir så bra!

Ha en god torsdag, alle dere!

Xoxo, Moni ♥

Goals · Min vei

February, 02

I Januar nådde jeg 4/6 mål, og er veldig fornøyd med det. Jeg gjorde det veldig bra på de to siste målene også, selv om jeg ikke kom helt i mål, og jeg fungerer mye bedre nå enn jeg gjorde for bare en måned siden. Jeg har fortsatt mange utfordringer – men det er likevel ett skritt i riktig retning. Det er jeg glad for!
(Innlegget med mine mål for Januar finner du her)

feb.jpg

Denne måneden har jeg satt sammen en liten liste med både mål og det jeg vil kalle fokusområder – ting jeg ønsker å fokusere på og jobbe med i min hverdag.

Mål og fokusområder i Februar:
    • Spise tre måltider hver dag – Mål
      Jeg jobber videre med denne i Februar, det er fortsatt noe jeg må legge mye innsats i for å få til på vanskelige dager.
    • Meditere 5 minutter hver dag – Mål
      Bygger på målet om ett minutt fra forrige måned. Kjenner at hele fem minutter skremmer meg litt, og jeg er redd for å ikke få det til på en vanskelig dag, men det hadde også gitt meg enormt mye om jeg klarer dette! Meditasjon er en av de mest effektive (om ikke den mest effektive) måten å bygge selvdisiplin og fokus på. Dette kommer av at meditasjon i bunn og grunn er en øvelse i å fokusere på noe og man trener derfor opp hjernens evne til dette. Dette kan være en stor hjelp i å lære seg å kontrollere egne tanker, med mer.
    • Få på plass en liten treningsrutine – Mål
      Det trenger ikke å være så mye, men ønsker å komme i gang med dette på en fast basis, slik at jeg får litt treningsrutiner igjen. Savner den gamle, sterke kroppen min.
    • Prioritere det jeg trenger – Fokus
      Jeg har en tendens til å sette alle andre først og meg selv helt sist, og dette ønsker jeg å endre på. Jeg er utrolig dårlig på å si nei, og bruker derfor mye tid på ting jeg ikke gjør for min egen del. I tillegg får jeg mye dårlig samvittighet og lignende kjipe følelser, og kjenner derfor veldig ubehag hver gang jeg prioriterer meg selv. Dette skal jeg øve meg på! Jeg er verdt å prioritere, jeg også. ♥
    • Kosthold – Fokus
      Er allerede i gang med å gjøre en del endringer i kostholdet mitt, og ønsker at det å bruke tid på kosthold og mat skal være en liten rød tråd i Februar. Det er så mye spennende informasjon om dagen vedrørende tarmen og kostholdets effekt på psyken, og jeg har lyst til å lære mer om dette, og prøve å implementere fler av rådene i min hverdag. Det er ikke så lett å legge om slikt, spesielt når man har mye annet som står på samtidig – men jeg kjenner meg veldig motivert for å prøve ut dette og håper at det kan være en del av løsningen for min helse. Jeg elsker jo å lære nye ting, så det er også godt for meg å bruke tid på dette, når jeg klarer det.

Alle disse handler jo i bunn og grunn om, igjen, at jeg ønsker å få det bedre og bli frisk. Men jeg tenker at dette kan også rekke mye lenger enn det – at dette er ting jeg vil ha nytte og glede av å ha jobbet med også når jeg er frisk 

Punktene mine kommer også tilbake til grunnmålet jeg har om å bygge opp grunnmuren min igjen. Dere kan lese mer om dette med menneskers grunnmur i dette innlegget.

Så dette er en måned hvor jeg ønsker å fokusere på meg selv! Jeg vil jobbe med å sette meg selv først og å ta hensyn til meg selv før andre. Dette inngår også i kostholdsfokuset mitt da jeg har en tendens til å gå på akkord med hvordan jeg ønsker å leve (spise) fordi det føles «enklere» i forhold til andre. Det ønsker jeg å slutte med i mye større grad, fordi det gjør at jeg føler meg crap rett og slett. Jeg tror definitivt man har det bedre hvis man klarer å leve i tråd med egne verdier, standpunkt og ønsker.

februar

Har du noe fokus eller mål for Februar?

Min vei · Spire

Days passing…

Det har vært hardt den siste uka. Det er så rart dette, hvordan jeg går fra å ha kontroll en dag, til å falle helt ut en annen. Jeg har vært så langt nede igjen, følt at jeg ikke fortjener noe, ikke fortjener lys, glede, venner – å leve. De mørkeste øyeblikkene skremmer meg så enormt. Jeg er redd for å miste taket, miste meg selv, at det skal gå for langt.

Jeg vet at mange opplever det man kaller angst for angsten – at man er redd for å få et panikkanfall eller oppleve angst igjen. Jeg opplever en del angst for depresjonen min, og jobber med ulike måter å takle det på. Jeg er så redd for å gjøre noe «feil», noe som kan trigge depresjonen, for jeg er så redd for smerten og alt det vonde som kommer når jeg går så langt ned. Det er så forferdelig og jeg er så redd for å havne der igjen. Jeg jobber med å snu tankegangen fra det svart-hvite at noe er riktig og noe er feil å gjøre, til et mer nyansert bilde. Det er ikke nødvendigvis en riktig ting å spise til frokost, eller et riktig tidspunkt å stå opp på. Men en ting som svekkes under en depresjon, og som jeg har kjent utrolig mye på siste uka, er evnen til å ta valg. Det føles som om alle valg er på-liv-og-død-avgjørelser, og dagene blir vanskelige å gjennomføre. Jeg jobber og jobber med dette, men det tar tid. Og det er det som er så enormt frustrerende med dette!

Tiden går og ting tar så mye lenger tid enn jeg skulle ønske.

dark

Selv når jeg har en god uke og hodet mitt er et ok sted å være, så kjenner jeg at kroppen henger etter. Jeg kan glede meg til å møte venninner, men når jeg sitter på kafeen blir jeg overveldet av alle lydene og bevegelsene, og klarer ikke å henge med i samtalene. Det er så frustrerende når jeg har jobbet så hardt for å få hodet på plass, også holder det likevel ikke. Psykiateren min sier at det er naturlig at kroppen og hodet er sensitiv en periode, jeg tar på en måte inn all informasjon av det som skjer rundt meg i stedet for å avgrense det slik man naturlig gjør, og det blir da veldig mye på en gang. Det er bare så enormt frustrerende. Når skal det bli bedre? Jeg ønsker å leve livet mitt. Å være lykkelig og tilbringe tid sammen med gode venner. Jobbe for å oppnå ting her i livet.

I stedet flyr dagene og alt jeg gjør er å kjempe meg gjennom en og en dag. Time for time. Hva skal jeg spise nå? Kan jeg gjøre det? Orker jeg å gå på butikken? Blir det for mye å møte noen i dag? Hvor lenge kan jeg være med noen før det blir for mye?

Hvorfor kan jeg ikke bare fungere som en vanlig person?

Jeg er så lei. Jeg savner friske meg så mye.

Jeg savner å føle at jeg kan leve. Nå er det som om livet står på pause – jeg lever i sakte film i min egen boble, mens alle andres suser forbi i vanlig tempo utenfor. Jeg ønsker å være en del av det, men klarer det ikke. Ikke enda. Og det gjør så vondt. Savnet er så stort.

onthemove

depress

Jeg vil bare leve igjen. Leve fullt ut.