Everyday Life · Min vei

Long gone, but not lost

Hei bloggen,

Nå er det en stund siden sist.. Det er ikke det at det har vært for mye egentlig, dagene har gått opp og ned og jeg har hatt både gode og dårlige dager. Men grunnen til at jeg ikke har skrevet er at jeg har vært så usikker på hvor jeg vil med dette bloggprosjektet.
Hvorfor blogger jeg? Hva vil jeg med dette? Hva gir det meg?

Jeg er nå mer oppe på beina igjen enn jeg har vært på månedsvis. Jeg er i gang med å søke på jobber, med trening, med det sosiale livet mitt og med prosjekter igjen. Det er fortsatt ting som henger igjen fra depresjonen og angsten som jeg jobber med, og gamle tankemønstre som jeg må ta et oppgjør med. Men jeg lever igjen, jeg er oppe på bena og tar aktive valg for mitt eget liv. Og mange av de valgene handler om fremtiden.

Jeg ønsker å fortsette å blogge, men jeg skal innrømme at jeg har vært usikker på om jeg skal gjøre det på denne plattformen. Her har jeg utlevert tanker på godt og vondt, jeg har vist frem noen av de såreste øyeblikkene mine og jeg har røpet noe for «hele verden» som kun gode venner og familie vet i mitt «virkelige liv». Når jeg nå ønsker å bygge videre på bloggen, «åpne den opp» for et videre publikum og dele den med «alle» i mitt virkelige liv,  har jeg følt på at jeg kanskje burde begynne en ny blogg med blanke ark. Samtidig føles det delvis feil, for dette er også en del av min historie, en sannhet som jeg har jobbet hardt med å dele med fler. Og hva hjelper all denne åpenheten, hvis jeg ikke lenger tør være åpen når ting går bedre? Den kunstneriske delen av meg ønsker å fortsette her, å la bloggen bli en del av min reise på godt og vondt. Samtidig føler jeg meg enormt sårbar om jeg lar dette stå. Hvem som helst kan lese seg opp om mine vanskelige øyeblikk. Er det virkelig noe jeg vil? Utlevere meg på den måten?
Jeg har vært veldig usikker.

Det jeg vet, er at jeg kommer til å beholde navnet Lykkejegeren. Jeg syntes det er fint, og jeg syntes det beskriver min ferd på mange måter. Nå er jeg på ny i gang med å planlegge blogginnlegg, jeg satser på kvalitet fremfor kvantitet, og det blir nok en del interiør.  Om jeg sletter gamle innlegg eller ikke, har jeg ikke helt bestemt meg for enda.
Det får fremtiden vise..

xo,
Moni

Angst · Depresjon · Tabu · Tekst

Dark Rays

– Når de psykiske lidelsene snakker –

2017-02-07-21-28-45

Jeg er så sint på meg selv. Jeg hater meg selv.

Hvorfor klarer jeg ikke fungere? Hva er det som er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å leve, det mest grunnleggende av alt?

Hva er livet verdt når du er redd hele tiden og hater deg selv for det?

Hva er livet verdt når du lever som meg?

Når du gruer deg til å legge deg, gruer deg til enhver ny dag. Når alt du skal skremmer deg. Når det å gå på butikken føles ut som du skal ta eksamen, som om du må prestere og alles øyne hviler på deg. Når det å spise blir for avansert, for vanskelig, for uoverkommelig. Når risikoen ved å møte andre føles like høy som risikoen på et jobbintervju. For drømmejobben. Med 60 andre søkere.

Jeg sitter her i leiligheten min. Hører lydene utenfra. Tenner lys, prøver å gjøre det litt koselig. Er redd, redd for å legge meg. Livet føles så presserende. Skulle ønske jeg kunne sette det på pause. Jeg puster inn. Puster ut. Forsøker å være snill med meg selv. Si fine ting til meg selv. Men det er jo en løgn. Hva er man verdt når man ikke engang klarer å ta vare på seg selv? Når man ikke engang klarer være glad i seg selv?

Jeg føler at jeg har så mye å gi, om jeg bare hadde hatt det bra med meg selv. Men så klarer jeg jo ikke det. En time av gangen, en dag av gangen, kanskje noen dager.. Så faller det sammen. Gang på gang på gang. Jeg prøver å bygge det opp igjen. Men det bare raser.
Helvete heller. Hva er galt med meg?

Skulle ønske noen kunne fikse meg.
Sy meg sammen til et fungerende menneske igjen.

Men det går jo ikke. Den jobben må man gjøre selv. Og jeg får det ikke til. Jeg vet jo alt jeg burde gjøre – elsk deg selv, vær snill med deg selv, begynn rolig, osv. osv. Men det hjelper ikke, for jeg får det ikke til i praksis!! Jeg mestrer ikke kunsten å leve.
Og for det hater jeg meg selv.

Jeg er så svak.
Så svak at jeg ikke fortjener kjærlighet, lys, mat, tid..
Så svak at jeg ikke fortjener å leve?

Verden hadde vært et bedre sted uten meg. 

Angst · Depresjon · Min vei

Høyt og lavt

Nå er jeg jo i en «overgangsfase» mellom deprimert og frisk. Jeg sliter fortsatt med depresjon på et sånt nivå at det gjør dagene vanskelige, men jeg har også fine dager og øyeblikk. Jeg tenkte jeg ville dele litt mer om hvordan dette er i dag, og hvordan den balansen er for meg. Vil igjen minne om at jeg kun snakker ut fra egne erfaringer og at depresjoner ikke nødvendigvis oppleves likt for alle. Jeg sliter også med angst, selv om mitt hovedproblem er depresjonen, og det påvirker også hvordan jeg opplever ting. 

darknight

Når jeg er langt nede faller dagene fra hverandre. Alt blir vanskelig, uoverkommelig. Tanken på å blogge kan gjøre meg kvalm. Det med mat blir enormt slitsomt og komplisert, og jeg bryr meg heller ikke så mye om det, så den «enkle» løsningen er å bare la være å spise, så trenger jeg ikke ta stilling til det. Jeg må fortelle meg selv at det med mat er viktig, men jeg føler det ikke. Jeg kan huske jeg tidligere har tenkt at «hva er poenget med mat, vi skal jo alle dø uansett». Dette er vanskelig for meg å skrive – vanskelig å snakke om – fordi det er så vonde følelser. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, jeg vil jo ikke føle det sånn. Og jeg syntes det er enormt flaut og vondt at jeg går så langt ned at jeg mister «kontrollen» over meg selv. Men når jeg går ned, så er det som om jeg bytter hjerne. 

En annen stor forskjell er energinivået mitt. På de vanskelige dagene er alt enormt slitsomt, jeg kan grue meg til å gå på do i en halvtime før jeg orker å gjøre det, og jeg må over en stor dørstokkmil for å hente smoothie i kjøleskapet. Det er kanskje umulig å se for seg for noen som ikke har opplevd det, men prøv å se for deg noe du syntes er vanskelig å gjennomføre selv om du egentlig vil og vet at du burde – f.eks. å trene mer (som mange sliter med). I teorien er det jo bare å reise seg opp fra sofaen, skifte og dra å trene, men det er likevel vanskelig å gjennomføre noen dager. Slik blir vanlige oppgaver for en deprimert person.

Hvis jeg vet at jeg skal noe den dagen, kan alt handle om å få til det. Jeg har måttet avlyse så mange avtaler det siste halvåret/året, og jeg ønsker ikke å være en person som ikke følger opp det jeg sier, som man ikke kan stole på at kommer. Selv om det er jo på en måte det jeg er nå, men det er vondt for meg at det er sånn, og jeg jobber imot det. Dessuten føler jeg meg så enormt mye sykere de gangene jeg ikke får det til, og må bli hjemme. Da blir liksom sykdommen så tydelig. Og det er ikke så enkelt å si til venner at «jeg kommer ikke for jeg er så deprimert at jeg hater meg selv», så da må jeg ofte finne på en unnskyldning. Det er jo rett og slett ikke alle man vil dele noe så personlig som en depresjon med. Og da føler jeg meg bare enda mer håpløs, fordi jeg må «skjule» den ekte meg, noe som lett starter en ond spiral hvor jeg føler meg alene i verden, uten venner, uten noen som bryr seg. Jeg er helt ubetydelig, og tenker at verden er et like fint sted uten meg. Motsatt, hvis jeg klarer å komme meg ut, føler jeg meg litt friskere, jeg kan tenke at jeg klarte hvert fall det, og det er fint. Dette varierer også fra dag til dag, når jeg er ordentlig langt nede bryr jeg meg ikke om jeg kommer meg ut eller ikke, men jeg er heldigvis sjeldent så dårlig nå. Jeg er jo heldigvis på vei opp igjen og faller som regel ikke så langt ned. 

På gode dager er det annerledes. Den største forskjellen er kanskje tilstedeværelsen av følelser. Da føler jeg ting igjen. Mange tenker kanskje på depresjon som at man er konstant trist, men like ofte er det apati – fraværet av følelser – som er problemet. Derfor er det så fint på de dagene hvor jeg føler igjen. Det er som om man går fra å være levende død, til å bli levende. Kaffen har smak, naturen er fin, det er vits i å spise mat for jeg vil jo leve og ha energi og føle meg bra. Jeg har alltid vært glad i å planlegge og skrive lister, og for meg kjenner jeg stor forskjell i at jeg kan klare å tenke lenger fremover igjen. Jeg kan tenke at neste uke har jeg lyst til det og det, eller at i morgen hadde det vært fint og møte en venninne. På de vanskelige dagene har jeg mer enn nok med de neste timene, og bare tanken på morgendagen blir overveldende. 

Energinivået er også noe helt annet, og på gode dager er det mye lettere å få til ting. Noen fine dager har jeg til og med lyst til å stå opp! Det å lage mat blir overkommelig, det er slitsomt – men ikke umulig slitsomt. Og jeg kan fylle dagen med små aktiviteter, med litt pauser mellom, og ha det veldig ålreit! Det er fint å ha lyst til ting igjen, og det er fint å føle at noe går fremover, at man får til noe. Det gir jo mestringsfølelse. 

Svingningene mellom disse to «stedene» er enorme. 

For meg er det en stor utfordring å begrense meg nok på de ordentlig gode dagene, for det er så godt å endelig ha energi og lyst igjen! Du kan se for deg at du har ligget med influensa i en uke eller to, også føler du deg endelig frisk. Man har så mye å ta igjen, så mye man vil gjøre! Sånn føler jeg det, og det er vanskelig å holde igjen nok. Plutselig har jeg holdt på med noe fra morgen til kveld, ofte kost meg med det også, før jeg plutselig er så sliten at jeg knekker sammen og gråter fordi jeg ikke orker å gå og legge meg. Noen ganger kan jeg være på «topp» en dag eller to, før jeg plutselig føler meg totalt utslitt og må krype gjennom de neste dagene. Jeg prøver å holde igjen på de gode dagene, men det er vanskelig å vite hvor grensen går, og hva som blir «for mye» ift. hva som bare er bra å gjøre. Ofte ser jeg effekten best en dag eller to etterpå, altså at jeg våkner helt utslitt og nede dagen etter hvis jeg har gjort for mye. 

Det kan være vanskelig å forholde seg til, for man vet aldri hvordan den neste dagen blir. Mange deprimerte ender opp med å snu døgnet, og en del av det kommer av at man gruer seg så mye til morgendagen at man ikke ønsker å legge seg. Og det blir jo igjen en ond sirkel, med søvn på feil tid ift. lys, man blir mer sliten og dårligere, osv. Men selv om jeg vet dette, så har jeg mange kvelder hvor jeg syntes det er utrolig vanskelig å gå og legge meg, og hvor alt føles bedre å gjøre enn det. Hele kroppen stritter imot! Jeg er rett og slett redd for morgendagen, redd for hvordan den blir, og redd for å ha det vondt igjen. Jeg er også redd for å bli liggende i senga uten å sovne, og hvilke tanker som kan komme da. Det er forferdelig å gå gjennom dette, jeg er jo faktisk redd for «meg selv», og for hvordan jeg selv kan bli. Angsten jeg opplever handler i hovedsak om depresjonen min, som jeg har sagt tidligere – jeg er enormt redd for alt som kan trigge depresjonen min, eller for å føle meg verre igjen. Jeg har hatt det så vondt denne runden, og jeg vil aldri tilbake dit igjen. Det skremmer meg. Så jeg prøver alt jeg kan å følge råd, og gjøre de riktige tingene, for å være sikker på at jeg ikke blir dårlig igjen. 

På en måte høres dette positivt ut, og det kan det jo være også. Men om dagen går det for langt, og jeg er redd for alt av småting som kan trigge. Dette begrenser meg i hverdagen, f.eks. kan jeg si nei til mange ting som kanskje kunne gitt meg glede, fordi jeg er redd for at jeg skal bli sliten, eller stressa – eller at noen skal si noe «feil» også blir jeg gående og tenke på det i to dager etterpå og har det vondt. Jeg er utrolig sensitiv nå, og det skal lite til før jeg reagerer sterkt følelsesmessig. Derfor føles det noen ganger som en risiko å være med andre mennesker, for man vet jo aldri hva folk kan si – og ting kan fort bli feil selv om de mener det godt. Jeg forsøker å ikke ta ting til meg, men det er ikke så lett når følelsessenteret jobber med sprengt kapasitet døgnet rundt. Visste du at når et menneske er deprimert vil amygdala – stedet i hjernen som prosesserer følelser – vokse seg større og hippocampus – hukommelsessenteret i hjernen – krympe? Dette gjør blant annet at man reagerer mer følelsesmessig på ting enn til vanlig og har vanskeligere for å huske ting og konsentrere seg.

– Vet jeg har brukt alle bildene tidligere, men hadde det ikke i meg å finne nye i dag

Poenget mitt med alt dette er at det er utrolig vanskelig å finne en balanse. Sier jeg nei til for mye? Gjør jeg for mye? 

Det er vanskelig å vite, og jeg merker gjerne ikke effekten før det er «for sent» og jeg enten føler meg nede fordi jeg har gjort for lite en dag eller føler meg utslitt fordi jeg har funnet på for mye. Jeg er konstant redd for både å gjøre for mye eller for lite, så alle mulige hendelser må vurderes. I hjernen skjer det en krisemaksimering hvor alle små avgjørelser kan føre til enten forbedring eller forverring av situasjonen, og faren for å velge feil føles overhengende. Problemet med dette er at man går rundt konstant i «alarmberedskap», hvor kroppen er aktivert og klar for å kunne varsle om fare – noe som er utrolig utmattende. Jeg merker det på at jeg reagerer mer på lyder og lys og har vanskelig for å henge med hvis det skjer mye rundt meg f.eks. 

Det ble mye snakk om følelser, men jeg syntes ting er vanskelig om dagen. Det er vanskelig å balansere riktig – vanskelig å i det hele tatt vite hva som er riktig – og jeg er redd. Redd for å bli dårligere. Den bekymringen i seg selv er jo slitsom for kroppen i lengden, men det er ikke bare å skru den av. Jeg må jobbe gjennom det, dag for dag, prøve å fokusere på de riktige tingene, prøve å balansere, prøve å balansere. Noen dager føles det ut som jeg balanserer på en knivsegg, at jeg når som helst kan falle av, ned, ned i mørket. Andre dager føles det ikke slik, men da må jeg holde igjen, så det ikke blir for mye. Aldri kan jeg puste ut. Aldri kan jeg puste fritt. Jeg er utslitt. Lei. Full av håp og likegyldig på samme tid. Sliten. Og redd.
Redd for å falle.

Mood · Tekst

Thursday Scribbles

Planen i dag var å sette sammen et inspirasjonsinnlegg for Februar, men etter å ha endt opp med bildemontasjen nederst måtte jeg bare innse at jeg ikke er helt der i dag.

Jeg er et følelsesmenneske. 
Med det mener jeg ikke at jeg alltid handler ut fra følelser, for det gjør jeg ikke, men at jeg føler ting veldig sterkt. Jeg har sett det har vært skrevet litt om «høysensitive» mennesker og det er vel en kategori jeg kan passe inn i, uten at jeg har vurdert dette noe nøyere. Men ting går veldig innpå meg, og jeg føler alt fra glede, lykke og engasjement til sorg, ubehag og smerte med hele kroppen. Og på en måte er jeg veldig takknemlig for det, for jeg får jo også så utrolig mye godt ut av det! Når jeg har det bra har jeg det utrolig bra. Men det er klart at det ikke er det letteste når man jobber seg ut av en depresjon, for berg- og dalbanen får enormt stor fallhøyde.

Hvilke bilder jeg liker, hvilken musikk jeg hører på, alt – svinger enormt med humøret. Slik er det vel for alle! Men å sette sammen et inspirasjonsinnlegg på en dag hvor jeg ikke er særlig inspirert, går ikke for meg. Eller, det blir ikke særlig bra, for det blir ikke ekte.

Før syntes jeg dette var dumt, det at jeg ble så påvirket av følelsene mine, men nå syntes jeg på en måte det er noe vakkert i det, noe kraftfullt. Vi mennesker er ikke laget for å være roboter. Og jeg tror at hvis man får kontakt med seg selv, hvis man klarer å være seg selv fra innsiden og ut, så er det enorm styrke i det. Det er klart det er vondt midt i en storm, men samtidig er det ekte, genuint, levende. Og det er noe vakkert med det..

Ønsker dere en god torsdag, alle sammen! ♥

Ingen av bildene i dette innlegget er mine.

Min vei · Spire

Days passing…

Det har vært hardt den siste uka. Det er så rart dette, hvordan jeg går fra å ha kontroll en dag, til å falle helt ut en annen. Jeg har vært så langt nede igjen, følt at jeg ikke fortjener noe, ikke fortjener lys, glede, venner – å leve. De mørkeste øyeblikkene skremmer meg så enormt. Jeg er redd for å miste taket, miste meg selv, at det skal gå for langt.

Jeg vet at mange opplever det man kaller angst for angsten – at man er redd for å få et panikkanfall eller oppleve angst igjen. Jeg opplever en del angst for depresjonen min, og jobber med ulike måter å takle det på. Jeg er så redd for å gjøre noe «feil», noe som kan trigge depresjonen, for jeg er så redd for smerten og alt det vonde som kommer når jeg går så langt ned. Det er så forferdelig og jeg er så redd for å havne der igjen. Jeg jobber med å snu tankegangen fra det svart-hvite at noe er riktig og noe er feil å gjøre, til et mer nyansert bilde. Det er ikke nødvendigvis en riktig ting å spise til frokost, eller et riktig tidspunkt å stå opp på. Men en ting som svekkes under en depresjon, og som jeg har kjent utrolig mye på siste uka, er evnen til å ta valg. Det føles som om alle valg er på-liv-og-død-avgjørelser, og dagene blir vanskelige å gjennomføre. Jeg jobber og jobber med dette, men det tar tid. Og det er det som er så enormt frustrerende med dette!

Tiden går og ting tar så mye lenger tid enn jeg skulle ønske.

dark

Selv når jeg har en god uke og hodet mitt er et ok sted å være, så kjenner jeg at kroppen henger etter. Jeg kan glede meg til å møte venninner, men når jeg sitter på kafeen blir jeg overveldet av alle lydene og bevegelsene, og klarer ikke å henge med i samtalene. Det er så frustrerende når jeg har jobbet så hardt for å få hodet på plass, også holder det likevel ikke. Psykiateren min sier at det er naturlig at kroppen og hodet er sensitiv en periode, jeg tar på en måte inn all informasjon av det som skjer rundt meg i stedet for å avgrense det slik man naturlig gjør, og det blir da veldig mye på en gang. Det er bare så enormt frustrerende. Når skal det bli bedre? Jeg ønsker å leve livet mitt. Å være lykkelig og tilbringe tid sammen med gode venner. Jobbe for å oppnå ting her i livet.

I stedet flyr dagene og alt jeg gjør er å kjempe meg gjennom en og en dag. Time for time. Hva skal jeg spise nå? Kan jeg gjøre det? Orker jeg å gå på butikken? Blir det for mye å møte noen i dag? Hvor lenge kan jeg være med noen før det blir for mye?

Hvorfor kan jeg ikke bare fungere som en vanlig person?

Jeg er så lei. Jeg savner friske meg så mye.

Jeg savner å føle at jeg kan leve. Nå er det som om livet står på pause – jeg lever i sakte film i min egen boble, mens alle andres suser forbi i vanlig tempo utenfor. Jeg ønsker å være en del av det, men klarer det ikke. Ikke enda. Og det gjør så vondt. Savnet er så stort.

onthemove

depress

Jeg vil bare leve igjen. Leve fullt ut. 

Depresjon · Min vei

Rollercoaster

Minner om at jeg skriver ut fra mitt ståsted, og at dette ikke nødvendigvis er representativt for alle som sliter
med depresjoner.

rollercoaster-life

Å bli frisk fra en depresjon kan noen ganger føles som en enorm emosjonell berg- og dalbane. Når man er midt inne i en alvorlig depresjon, er det bare mørke, apati, ensomhet, smerte. Når man begynner å bli friskere endrer dette heldigvis seg, og man får øyeblikk som sakte men sikkert gir gode følelser. Dette er en gradvis prosess og det tar ofte tid. Lenger tid enn man skulle ønske.

Selv om dette er laaangt bedre enn å være på de verste stedene, kan det også være enormt slitsomt fordi det er så uforutsigbart. Det er skummelt, man vet aldri hvordan man kommer til å reagere på ting, når følelsene kommer til å ta overhånd, eller hvordan den neste dagen/timen blir. Dette har vært min verste depresjon noensinne. Og jeg kjenner mye på at er det en ting jeg er redd for, så er det å bli verre igjen.

Jeg er kjemperedd for å gå så langt ned igjen som jeg har vært på mitt verste. Jeg fikk ikke i meg mat, kom meg ikke ut av senga, fungerte ikke i det hele tatt. Det var helt forferdelig vondt, og ikke minst følte jeg på ønsker som ikke egentlig er mine.

rollercoasteer

Nå som jeg er på vei opp har jeg gode dager, gode øyeblikk, timer hvor jeg har lyst til ting og kjenner at livet kan være fint. Da er det desto vondere og mer sårt når jeg plutselig ikke er der lenger, men våkner opp og kjenner at denne dagen ønsker jeg meg ikke. Denne dagen orker jeg ikke.

Jeg har lært de siste dagene – på nytt – at jeg må passe veldig på hvor mye jeg gjør. Så fort det blir litt for mye, så går jeg veldig langt ned. Jeg blir så enormt sliten. Det å lage mat – eller i det hele tatt bestemme seg for hva jeg skal spise – blir for stort og uoverkommelig. Og da blir en vanlig dag ekstremt vanskelig å få til. Jeg kan sitte å vri meg i hendene og riste fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg skal spise til frokost, eller for hva jeg skal gjøre.

sheets

I dag går det bedre. Jeg har dusjet, spist frokost, drikker kaffe.
Ser ut av vinduet og tenker at jeg har lyst til å leve. At jeg har lyst til å ha det bra.
Og er så enormt takknemlig for at disse dagene også finnes nå,
disse dagene hvor jeg er litt mer meg selv.

Takk, takk, takk ♥

Depresjon

Ikke i dag

Hei bloggen..

I dag er en vanskelig dag. Det har vært tøft i det siste. Jeg prøver å bygge opp livet mitt igjen, å komme meg ut av denne depresjonen, men det er så hardt. Det føles så håpløst, og jeg er ikke sikker på om det er verdt det, om livet er verdt det. Dagene hvor jeg føler det sånn er så vanskelige. En del av meg vet at det er depresjonen som har tatt over, depresjonen som snakker. Men det føles som den eneste sannheten.

Det å gjøre ting føles uoverkommelig. Jeg har fått til en del. Stått opp, spist frokost, laget meg kaffe. Likevel er alt jeg klarer å se ut av vinduet å kjenne på at jeg orker ikke dette mer. Dette med å leve er så vanskelig. Så vondt. En del av meg vil bare at jeg skal få slippe. Og den delen skremmer meg så enormt, jeg er så redd for den delen. Så redd for at den skal ta over enda mer. For når den delen kommer til overflaten, så mister jeg meg selv. Det er som om alle håp, drømmer, ønsker forsvinner, og alt som er igjen er smerte. Og et ønske om å slippe.

darkclouds

Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Jeg savner så enormt å ville noe. Hva som helst. Jeg vil være frisk. Samtidig vil jeg slippe. Det er en konstant drakamp og det føles ut som jeg må sloss med dette for resten av mitt liv. Det er derfor alt kjennes så håpløst. For hvem vil vel leve sånn her?

Jeg vet at man kan bli frisk. At man kan bli bedre. Jeg prøver å holde på det med alt jeg har. Jeg kan ikke synke lenger ned nå, jeg orker det ikke. Det blir for vondt, og mine egne følelser skremmer meg. Jeg er livredd for den jeg blir når jeg selv forsvinner. Jeg vil ikke tape denne kampen.

Jeg kan ikke tape denne kampen.